Bokelskere.no

Jeg ruger på sytti tusen ord, men klarer ikke klekke ut en eneste tanke.

(...) Et øyeblikk står jeg og dingler og kvernkaller med armene. Så mister jeg likevekten, tipper over til siden og tumler raklang bums i dammen. Plasket slår hvite gnister av den svarte overflaten, og vannet treffer meg som et høyspent støt som døyver alle sanser. Når jeg langt om lenge kommer til meg selv igjen, merker jeg at jeg synker nedover i en brønn uten bunn, synker.

Lunere, etter hvert blir mørket omkring meg lunere, snart er det tropisk varmt, og jeg hører fottrinn tasse omkring meg. Noen kommer og noen går i det blinde mørket som jeg daler nedover i. Lufta er stinn av undertrykt pust. Forheng rasler. Teltduker flaprer i vind. Kjørel skramler. Dyr stamper. Langt inne i mørket hører jeg en bultende lyd som kan være teppebanking eller stokkeslag som skinn og bein. Var det et esel som nettopp skrøt, eller var det en kamel som låt slik? Jeg vet ikke. Hvor er jeg? Når er jeg? Jordslåtte stemmer hvisker ord jeg verken oppfatter eller forstår. Noen stryker meg lett over panna. Jeg ligger stum på et leie av mørke som synker nedover i mørke, og hører slepende trinn og røster som tisker ivrig.

Nå skulle hun ligge under den enda en gang. Klokka 11 skulle hun igjen ligge narkotisert og dau mens operasjonssola obduserte henne med sitt stikkende polarlys og de nålespisse stålfingrene sine. Ja, det kvasse lyset stakk. (Gjesterommet 1966)