Bokelskere.no

Nå styrte dag for dag guden med de brennende kinner naken sitt flammefnysende firspann gjennom himmelrommet, og hans gule lokker flagret for østenvinden som stormet ut på samme tid. En hvitaktig silkeglans lå bortover det døsige bølgende Pontos vidder. Sanden glødet. Under eterens sølvglitrende blå hvelving var det spent ut rustfarget seilduk foran badehyttene, og på den skarpt avgrensede skyggeflekken som de dannet, tilbragte man formiddagstimene. Men deilig var også aftenen når parkens planter duftet balsamisk, når planetene der oppe svang seg i runddansen, og mumlingen fra det nattinnhyllede havet steg dempet opp og talte til sjelen. En slik aften bar i seg løftet om en ny solskinnsdag med lett tilpasset lediggang, en dag som ble forskjønnet av et tett mylder av talløse muligheter.

For sent tenkte han i dette øyeblikk. For sent! Var det allikevel for sent? Det skritt som han nå nølte med å ta, det ville høyst sannsynlig ha ført til noe godt, noe lett og lykkelig, til en sunn nøkternhet. Men sannheten var vel den at den aldrende mann ikke ønsket å bli nøktern, at rusen var ham for dyrebar. Hvem kan tyde et kunstnersinns vesen og særpreg? Hvem kan fatte denne dype, instinktive sammensmeltning av tukt og tøylesløshet som det bunner i? For det ikke engang å kunne ønske seg nøkternhet er i seg selv tøylesløshet.

Også rent personlig er jo kunsten potensert liv. Den skjenker dypere lykke, men tærer hurtigere på kreftene. I sin tjeners ansikt etterlater den sporene av imaginære og åndelige opplevelser. Og den utvikler, på tross av den ytre tilværelses klosteraktige stillhet, i lengden en nervenes forventhet, overforfinelse, tretthet og trang til nye opplevelser som selv et liv i ustyrlig lidenskap og nytelse neppe er i stand til å fremkalle.