Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
"Det måtte gå galt." Det er uttrykk for en fatalisme uten grunnlag. Mennesker er generelt ikke dumme. Hvis noe må gå galt, lar de stort sett være å gjøre det. Med mindre de da ønsker at det skal gå galt; i så tilfelle har de oppnådd det de ønsket, hvilket jo ikke kan være så galt likevel.
Dette er en alvorlig misforståelse, hvor man blander det å ha rett med det å ta seg til rette. Den norske krigshistorien er full av eksempler på det siste, og noen av disse har kommet frem i denne boken. Det er helt riktig at man på denne måten både skapte historie og formet hvordan historien ville bli gjenfortalt. Det er helt feil at dette forandret på hva som var rett og galt. Lovene var like ulovlige selv om de ble brukt, dommerne like inhabile selv om de fikk dømme, straffene like urettferdige selv om de ble sonet. Verken tid eller makt kan skape rett av urett.
Vi ber til Gud for statsadvokaten og riksadvokaten, for dommerne, for Stortinget og regjeringen, og for de ulykkelige i eksekusjonspelotongen. For vi vet at dersom de visste hvilken sorg og lidelse de påfører foreldre, søsken og barn, så ville de ikke gjøre det. De er lange, skyggene etter hver eksekusjon, og de er kalde som is.
Men en gang vil den primitive henrettelsestroen være et tilbakelagt stadium i den norske folkesjel. Foreldres og søskens og barns gråt i netter og dager og år er den pris som betales for folkesjelens langsomme vekst i bevissthet.
(Forfatteren siterer her sin farfar, redaktør Toralv Fanebust, fra et hefte han utga i 1946.)
Det andre jeg vil advare mot, er å sette likhetstegn mellom myte og løgn. Løgnen er en usannhet fortalt mot bedre vitende, ofte for å oppnå et bestemt formål. En myte kan bære i seg mye sannhet og bli videreformidlet i beste tro og mening, uten baktanke. Den kan være fullstendig misvisende, eller nesten helt sann. Men den er fundamentert på sviktende grunn. Noe vesentlig er lagt til eller trukket fra, og som resultat gir myten et falskt bilde av virkeligheten.