Bokelskere.no

Obstfelder hører på, men synes ikke det angår ham. Han er i grunnen en fiende av penger. I Paris fortalte han med en liten klukklatter at far hennes hadde murret og spurt om han nå også var mann for å forsørge en kone, og til det hadde han svart ja. Men han hadde ikke tenkt over at til det trenges det penger.

Psykologi for vitenskapsmannen og for en dikter er vel ikke det samme. Det er også forskjell på et rektangelkart og et landskapsmaleri. Og etikk forklart av en lærd blir jamen en dunkel og omstendig ting.

Siden har jeg funnet trøst i hva en kinesisk vismann skriver om de moderne filosofer, han sier at de med en mengde kunstord legger an på å gjøre det mest lettfattelige så innviklet og tåket som råd er, ellers vil det ikke bli kalt filosofi.

Og her er bygda igjen.
Det er vår, grønne skoger og varme. Fjorden slikker innover fjæra, gårder lyser inne under åsene. Rein løfter sine kvite tårn opp fra furuhaugen, grenda med de små husene vinker velkommen. Folk er ute på åkrene, de sår og harver og gjør noe nyttig. Og her kommer du.

Du har hverken slekt eller heim her, og likevel er det hit du søker. Ingen i verden står deg så nær som denne bygda og menneskene der. Men bygda er et vesen, som ser på deg med en viss mistanke, hva er det du farer med nå?

Det er en ting især, som den for alt i verden ikke må få noen mistanke om - at du er fattig, for ikke å si blank. Da er du ferdig. Det er best å late som pungen er full, og at det bare er for helsa du trenger et opphold på landet.

Men på gata kan jeg ikke slå meg til. Så blir det å ty til Fallin igjen, og jeg veide ikke mange merkene da jeg med vadsekken i hånda skrittet oppover mot gården. Og denne gangen syntes jeg øynene sa: «Var det ikke det vi tenkte - med deg blir det aldri annet enn tull.»
Mat og lossi nekter de meg ikke, men det kom en tid som jeg ikke liker å minnes.

Så debuterer enda en trønder med en roman «Almue», og han heter Peter Egge. Far hans er vognmann, og han hører ikke til den lærde stand, han skal ha faret til sjøs. Når brigademusikken spiller framme ved elva, går hele byens fornemme damer og herrer langsomt att og fram og viser seg for hverandre, og her ser du ham en dag, han ser fjong ut, høy og slank, med pels og flosshatt. Slik er det å få ut en roman.

En ung englender med rød mustasje griner over akevittglasset, snur seg bort og smånyser. "Liger det ikke", sier han på dårlig dansk. Men bortimot midnatt kommer han på usikre bein mot meg med et tømt drammeglass og sier: "Liger det bedre nu".

Når mor Randi lovte meg nye klær, så gikk ofte sauen enda med ulla på, og skone var skinn på kalven, som enda ikke var født.

Du blir satt inn i livet og bør takke til, men hvordan det videre skal gå, beror på forhold som du ikke alltid er herre over.

Egentlig svalt gjorde vi ikke på Fætten, men fattigdommen hadde slått seg ned der med en viss gemyttlighet, og den trivdes så vel at ingen drømte om at den skulle flytte igjen.

Jeg kan ikke huske det noen gang var kjøtt på bordet, det var sild, sild og fisk, fisk, og verst var den salte skreia, som ble tatt like opp av laken i tønna og lagt rå på bordet. Den var vond å få ned.