Bokelskere.no

Jeg snudde meg og skvatt da jeg fikk øye på en underlig utseende mann som sto der. Han hadde langt skjegg som var knyttet opp i en knute, og sto og holdt på en lykt, like rund som månen...

...Er jeg død? spurte jeg, noe som fikk den underlige mannen til å knekke fullstendig sammen i et latteranfall, og han sa det var den morsomste ideen han noensinne hadde hørt. "Døden og tiden hører ikke hjemme her, Coriander."

Menneskene i vognen måtte være på vei til et bryllup, tenkte jeg, men et bryllup som jeg aldri hadde sett maken til, for de var kledd i skjørter og underskjørter, jakker og vester så flotte at selv ikke den ivrigste rojalist ville våge å iføre seg noe slikt. Alle hadde perfekte sko, og ingen av dem så ut som om de kunne få vondt i kroppen eller svarte tenner eller sørgmodige hjerter, som folk i London.