Bokelskere.no

Mizzy har fått den så til de grader - familien Taylors evne til å breie seg uten blygsel. Det dreier seg ikke så mye om stolthet som om ganske alminnelige selvtillit, som fremstår som noe ekstraordinært bare fordi det er så lite av den blant folk flest. Se på ham, med den svære, tunge boken i fanget, mens han ser på landskapet, ikke fjern, men rolig, slik en fyrste ville være med sin rett til å oppholde seg der hvor han er, og om noen har ansvaret for underholdning og adspredelse, så er det iallefall ikke ham.

Hun var en bedårende ung jente som det ikke var så lett å gjøre til lags, og han en kjekk, men radmager gutt som med sin forgudelse danket ut samtlige konkurrenter.

Ja. leser, hun giftet seg med ham.

Det var ikke akkurat noe dårlig ekteskap, men det var ikke godt heller. Hun var altfor mye premien, han var altfor mye den takknemlige, ydmyke ansøkeren.

Hun var i stand til å klage nesten ustanselig uten noensinne å virke triviell eller sytete. Hun var mer kongelig enn grinete, hun var blitt sendt til denne verden fra en bedre en, og hun unngikk å henfalle til ren og skjær smålighet ved å by på resignasjon i stedet for edder og galle - ved at hun hver time i livet tilkjennega at selv om hun hadde innvendinger mot nesten alt og alle, så var det fordi hun hersket over et slags utopia, og dermed av erfaring visste hvor mye bedre vi alle kunne gjøre det.