Bokelskere.no

-Og De da, Katri Kling! Deres lek om penger er ikke engang morsom, og De må ikke tro at hunden Deres er noe særlig lykkelig, den bare lystrer…
Katri snudde seg. - Lystre, sa hun, - De vet ikke noe om å lystre. Det er å få lov til å stole på noen og følge ordrer som er konsekvente, og det er en lettelse, det er en befrielse fra ansvar. En forenkling. Man vet hva man har å gjøre, det gir trygghet og sinnsro at det bare er en eneste ting å tro på.
-En eneste! utbrøt Anna. - For en forelesning. Og hvorfor skulle jeg lystre Dem!?
Katri svarte kjølig: - Jeg trodde at vi snakket om hunden.

Ingen ting kan være så rolig og så uendelig som et langt vintermørke, det fortsetter og fortsetter, det er som å leve i en tunnel der mørket stundom fordyper seg til natt og stundom blir dagskumring, man er avskjermet fra alt, beskyttet og mer ensom enn ellers

Katri satte fram og de spiste som de pleide, med hver sin bok. Disse lesende måltidene hadde alltid vært dagens roligste stund, en fullkommen og velsignet fred.

Anna tok opp den ene boken etter den andre, la dem mot kinnet og innåndet den flyktige duften av det uleste...

Anna Aemelin fikk folk til å se, de så skogens idé og husket, og fikk et øyeblikk en mild lengsel som føltes behagelig og håpefull.

Katri hadde skurt værelset over kjøpmannens butikk, hun skurte med et slags omsorgsfullt raseri, slik kvinner gjør rent når de ikke kan slå. Hun skurte bort naboens skamfulle samtaler om misunnelse og lumpne fordeler, hun skurte bort alle netters svarte tanker, og aller mest skurte hun ved terskelen der kjøpmannen pleide å stå og henge i et eller annet ærend, der sto han i sulten årvåkenhet og ventet på et tegn for å være sikker på om han kunne få fortsette å hate eller hadde det minste lille holdepunkt for sitt begjær. Værelset ble klinisk rent og nakent som et havspylt svaberg.