Bokelskere.no

Noenogtjue år gammel dro han til London. Instinktivt hadde han allerede lagt seg til vanen med å late som han var noen, for at ingen skulle oppdage hans karakter av "ingenhet"; i London fant han det yrket han var forutbestemt til, som skuespiller, den som står på en scene og spiller at han er en annen, foran et publikum som leker at de tar ham for å være denne andre. De teatralske gjøremålene ga ham en bemerkelsesverdig lykke, kanskje den første han hadde opplevd; men straks den siste replikken hadde høstet bifall, straks den siste døde mannen var båret ut av scenen, senket igjen den forhatte smaken av uvirkelighet seg over ham.

Skjebnen er blind for alt som heter skyld, men den kan være nådeløs når det gjelder den aller minste uoppmerksomhet.

I levende live var han plaget av uvirkelighet, som så mange engelskmenn; nå som han er død, er han ikke engang det gjenferdet han allerede da var.

Spriten, milongaene, kvinnfolka, et overbærende skjellsord fra Rosendo, en klaps på skuldra som jeg prøvde å tolke som vennskapelig: Bare så det er sagt, var jeg overlykkelig. Jeg fikk danse med et kjei som kunne følge, omtrendt som hun leste tankene mine. Tangoen reiv oss med seg, virvla oss rundt og slengte oss fra hverandre og kalte oss inn igjen så vi møttes på nytt.