Bokelskere.no

Den lille bokhandleren

Jeg hørte en gang en fortelling om en liten unnselig mann som syntes å ha gjort alt, vært med på alt og opplevd alt. Når andre fotalte om fantastiske eller farlige reiser, kunne den unnselige mannen bekrefte alt de sa. Ville dyr, snøkledde fjell, jungler og savanner, eventyr og farer – ingenting var ham fremmed eller skremmende.

Det viste seg at vår bereiste venn eide en liten bokhandel, og at det var ved hjelp av bøkene han levde sitt spennende liv. Hver morgen gikk han trofast til den lille bokhandelen, og om kvelden gikk han hjem igjen. Han hadde aldri vært utenfor sitt lille rede.

Vi skal ikke moralisere over eller rynke på nesen av den lille mannens liv. Det er bare det at han så fryktelig gjerne ønsket en gang å få oppleve vinden i ansiktet og høre savannen synge om natten. Han ville oppleve utsikten fra høye fjell og se solen gå ned i havet.

Trygghet er å ha en bokhandel. Tillit er å våge å forlate den.

Det er vanskelig å føle sin egen verdi dersom man later som om man er en annen.

... våre kreative og konstruktive krefter kan bli destruktive dersom de ikke finner et naturlig utløp. Uforløst kreativitet kan rive i stykker et menneskes sjel.

Et menneske uten grenser kan ikke vokse.

som teologen og terapeuten Tommy Hellsen påpeker, jo mer jeg forsøker å kontrollere livet, jo mindre liv vil jeg ha igjen å kontrollere.

De indirekte truslene er mer påtagelige enn de diffuse. De er ikke rettet direkte mot barnet som person, men er like fullt skremmende. En forelder kan utsette seg selv eller andre for fare.

Pappa kjørte alltid bil som en villstyring.

Noen i familien kan fordømme eller forakte andre menneskers egenskaper eller interesser. Det kan være at familiemedlemmer krenkes eller hånes mens barnet ser eller merker det. Den indirekte trusselen ligger i at også barnet, dersom det tenker, gjør eller vil det samme som disse andre, vil bli utstøtt, hånet eller straffet på lignende vis.

Jeg hadde astma, krupp, voksesmerter og navlekrampe (hva nå det måtte være). I dag vet jeg at jeg bar på familiens skam i hver eneste celle i min lille barnekropp.

SKAMMRØTTER Den perfekte forelder finnes ikke. Dermed finnes ikke heller den perfekte familie eller den perfekte oppvekst. Barnet trenger heller ikke dette. Perfeksjonisme skaper skam. Barna behøver ikke perfekte foreldre. De behøver voksne, levende og kjærlige voksne. Barn er utstyrt slik at de i perioder mestrer at foreldrene verken takler seg selv, sine barn eller hverandre.

Når barnet for være noen sitt, blir det også noen.