Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
"Døden er ikke livets motsetning; men noe vi bærer i oss som en del av livet."
Hør her , hvis jeg nå virkelig slappet av , så vill jeg ramle fra hverandre.
Døden er ikke livets motsetning; døden er til stede som en del av livet.
For noen mennesker må kjærligheten ha sitt utspring i det ubetydelige og banale, ellers oppstår den ganske enkelt ikke.
De virkelig forskrudde blant oss, og dem er det mange av, befinner seg ute i verden, hvor de vandrer rundt og ser ut som om de har det aldeles utmerket.
Da jeg kom til Tokyo og begynte på internatlivet, visste jeg at jeg bare hadde én ting å gjøre: Jeg måtte for enhver pris unngå å tenke på noe alvorlig, og jeg måtte få saker og ting på god avstand. (...)
I førstningen så det ut til å gå greit. Men gradvis gikk det opp for meg at det jeg glemte, etterlot seg klaser av tomrom, som klumpet seg sammen til store byller. Etter hvert begynte tomhetsbyllene å ta form. Til slutt kunne jeg sette ord på dem:
Døden er ikke livets motsetning; døden er til stede som en del av livet. (...)
Inntil da hadde jeg alltid betraktet døden som adskilt fra livet og fullstendig uavhengig av det. Kort sagt: "Døden innhenter oss alle til slutt, det er hevet over enhver tvil. Men på den andre siden, inntil den dagen døden faktisk tar oss igjen, kan vi ikke bli fanget av den."
Dette hadde forekommet meg å være en ytterst rasjonell holdning. Livet på denne siden, døden på den andre. Jeg var her, ikke der. Men Kizukis død markerte et skille, etter det kunne jeg ikke lenger forholde meg så kategorisk til døden (eller livet). Døden er ikke det motsatte av livet. Jeg ble klar over at døden hadde vært en integrert del av meg og min eksistens helt fra starten av, og jeg klarte ikke å få dette ut av hodet, hvor mye jeg enn forsøkte. Den døden som hadde tatt Kizuki en maikveld i hans syttende år, hadde på et vis innhentet meg i samme slengen.
Slik tilbrakte jeg mitt attende år, med kroppen full av tomhetsbyller. Samtidig gjorde jeg det jeg kunne for ikke å ta noe av dette for alvorlig. Jeg hadde en udefinerbar følelse av at det å ta noe på alvor ikke nødvendigvis fører en nærmere sannheten. Men jeg kunne selvsagt ikke komme utenom det faktum at døden var en alvorlig sak.
Slik holdt jeg på; rundt og rundt, i en endeløs runddans av kvelende selvmotsigelser. I sannhet en merkelig tid, når jeg ser tilbake på den. Der var jeg, midt i livet, og alt og ingenting dreide seg om døden.
I have to write things down to feel I fully comprehend them.
Memory is a funny thing. When I was in the scene I hardly paid it any attention. I never stopped to think of it as something that would make a lasting impression, certainly never imagined that 18 years later I would recall it in such detail. I didn't give a damn about the scenery that day. I was thinking about myself. I was thinking about the beautiful girl walking next to me. I was thinking about the two of us together, and then about myself again. I was at that age, that time of life when every sight, every feeling, every thought came back, like a boomerang, to me. And worse, I was in love. Love with complications. Scenery was the last thing on my mind.
'I can never say what I want to say,' continued Naoko. 'It's been like this for a while now. I try to say something, but all I get are the wrong words - the wrong words or the exact opposite words from what I mean. I try to correct myself, and that only makes it worse. I lose track of what I was trying to say to begin with. It's like I'm split in two and playing tag with myself. One half is chasing the other half around this big, fat post. The other me has the right words, but this me can't catch her.'