Bokelskere.no

I KJELLEREN PÅ VESTGÅRDEN ligger en kasse med ti års kjærlig-
hetsbrev. Lengsler og dagligdagse begivenheter formulert i vin-
termørket i nord og i den antarktiske sommeren. Når ungene er
i seng, klokken 1/2 8, setter Kari seg ved skatollet, tenner lampen
og skriver til sin elskede Arne. Pennen glir lett over papiret, side
etter side. Og som i en sjømannsvise gynger brevene tålmodig
over havet. Tar sin tid. "

År for år forfaller huset og hagen. Låven siger bemerkelses-
verdig langsomt sammen . Spikrene trer ut av sine fester , plan-
kebordene legger seg verdig til hvile. Takåsen synker salrygget
sammen, som et trofast, avkreftet øk. Driftsbygningen har tjent
sin tid og forbereder seg på nådestøtet- en høststorm eller et
tungt snøfall. Men innenfor den nedsegne låvedøren står sy-
klene fortsatt parate. Som om ingen ting har hendt. "

Byfolk feier innover øya med penger og arroganse. Tar seg til
rette, tramper i dyrket mark og ser ned på fiskere, bønder og
snekkere i velbrukte arbeidsklær. De fastboende med mest
initiativ , flytter klokelig. "

Eller når Marion ringer til Reidar på butikken og skal ha
"tøyklipp".
Kjøpmann Reidar, velvillig og tålmodig : " Å var det du sku' ha?
Tøyklipp?"
Marion irritert, såpass bør da selv et mannfolk forstå: " Ja nett-
opp, tøyklipp."
Hvordan kan vestfoldingen vite at det hans eksotiske kunde
trenger, er klesklyper. "

Anton, Veierlands Zorbar the Greek, når han kom på dansen, var
det "fyrverkeri"! Karin minnes opprømt sin ungdoms øyfester.
"Spilte han til dans?"
Hun tenker seg om et øyeblikk: "Han bare var."

Det er likevel oversettelsene som gir penger i kassen. Hun over-
setter fra engelsk, yndlingsspråket , og tysk, dansk og svensk.
Å oversette fra nabolandene beskriver hun som " å vaske vinduer
som ikke er skitne." Selma Lagerlöf skal leses på originalspråket
ellers går noe vesentlig tapt."

Og det er møtet med livets harde realiteter. En dag jenta
kommer springende ned til Paulsens for å leke, henger hen-
nes elskede, lysebrune kalv slaktet i fjøset. En høst tar familien
samme ferge som hesten Pelle. Karin og Thor hjem til skole og
byliv, Pelle på sin siste reise til slakteriet. "

JEG HAR ALLTID LIKT meg på gravlunder. Jeg liker fornemmel-
sen av å være avskjermet, den stilltiende overenskomsten om
å la hverandre i fred, den uforpliktende roen. Bare rusle ufor-
styrret, lese tause beretninger om mennesker liv og gjerning
og samfunnets skiftende holdninger.

For noen er nedstigningen ekstra strabasiøs, med en flaske
eller flere skjult under genseren. Men om det har vært drikking
ombord, er det en uskreven lov å møte kona klinkende edru. En
lov ikke alle greier å overholde. "

Høstmørket og stillheten senker seg over øya. Det er stilt over-
for det sosiale livet som utspiller seg, jeg ser klarest at jeg
ikke er øyboer. Jeg er en utenorstående, knapt en tilskuer. Jeg
ferierer, går over øya uten møte et menneske, aner hverdags-
livet innenfor de opplyste vindusrutene, slektsbåndene og venn-
skapene. Og aldri kjenner jeg sterkere at det er her jeg hører
hjemme. "