Bokelskere.no

Uteliggerens Fadervår

Fader Vår
Gi mæ ein tår
Helliget vorde din forretning
Skje din vilje i gata som i butikken
Gi oss i dag vår daglige dram
Forlat oss vår skam slik vi forlater våre skamdrukne brødre
Før oss ikke ut av herberget
Frels oss fra tørsten
Gata er di
Flaska er mi
I all evighet
Amen

(Hans Rotmo)

De hjemløse er som oss, tenker som oss, drømmer som oss. Det som først og fremst skiller oss ”vanlige folk” fra gatas folk, er avmaktsfølelsen de lever med hver eneste dag,hvert sekund og minutt av tiden.

Det er mitt ønske, mitt inderlig håp, at Gunnar er på vei mot noe annet – og at andre i fremtiden kan møte ham for den han er og den han fortsatt kan bli – ikke på bakgrunn av det han har gjort og måten han har levd på.

Jeg hadde forestilt meg hvordan uteliggere er. Før jeg møtte ham, hadde jeg en ide om at Gunnar sikkert var ubarbert, forsoffen, skitten, røff i språket, uten evne til selvinnsikt og uten struktur. Det meste jeg trodde var feil. Det finnes like mange varianter av hjemløse som det finnes varianter av mennesker som har et hjem.

Da den eldste broren kommer inn døra, er jeg plutselig omringet av folk som bryr seg om Gunnar, som aldri i verden vil kunne finne på å skjemmes, samme hvordan ting ser ut.

Gjennom disse møtene med Gunnars nattvenner står det klarere for meg enn noensinne hvilken drivkraft rusen er. Den overskygger alt, stjeler sjelen og tankene, spiser opp gode mennesker innenfra. Rusen stiller seg først i køen – før barn, foreldre, søsken, venner,jobb. Rusen tar kvelertak på ærligheten- dreper moralen og kaster samvittigheten milelangt vekk. Rus er det verste søppelet som fins

Overalt finnes denne kynismen. Likegyldigheten griper om seg. Takk deg selv er blitt et uttrykk som gir aksept for manglende nestekjærlighet. Takk deg selv, Gunnar. Takk deg selv, og ikke forvent hjelp eller støtte fra oss.

Han sitter ved siden av meg med konvolutten som skal leveres på politikammeret, og det slår meg at jeg aldri kunne ha trodd at han har vært en notorisk tyv. Han ser ikke engang ut som en rusmisbruker. Samtalene vi har, handler mest om nære ting, om livet, døden, kjærligheten. Det er rørende hvor interessant han er i min hverdag, mine tanker.

Utenfor akutten venter gata, ikke noe hjem, ingen jobb. Helvete heller, det er like greit å drukne problemene i en solid fest. Hva er vitsen med det oppholdet på akutten? Ingen oppfølging og hjelp i etterkant

Det er deilig å sitte mellom de store bokhyllene og se andre mennesker enn dem han ferdes med på gata, dem fra feil miljø, taperne. Her inne, på det moderne biblioteket, føler han seg helt alminnelig, som en vanlig mann som leser en bok eller avisen på biblioteket.