Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Det kunne ha vært et uhell. At vi forsøkte å gjenvinne balansen og grep etter denne nærmeste, store, gummiaktige tingesten, uten riktig å forstå hva vi gjorde. Jeg har tenkt nøye gjennom alt. Jeg tror vi kunne fått tilgivelse. Små barn. Vettskremte.
Ja, ja. Visst knapt hva de gjorde.
Er det noe sannhet i dette? Det er sant at vi i én forstand ikke tok noen avgjørelse, ikke i første omgang. Vi så ikke på hverandre og bestemte hva vi deretter, bevisst gjorde.
"Pen tallerken," sa han og holdt den opp som om han hadde lyst til å speile seg i den. Akkurat da hun vendte oppmerksomheten mot eggene, hørte hun den smelle i gulvet,
"Å, gubbevaremegvel," sa han med en ny stemme, en pipestemme, avgjort ubehagelig. "Se hva jeg har gjort, da."
"Alt i orden," sa hun og visste nå at ikke noe var det.
Det var en kjølig morgen, tidlig vår, men med sne på bakken, og der satt Lloyd på trappen uten jakke.
"God morgen," sa han med høy, tilgjort høflig stemme.
Og hun svarte god morgen, med en stemme som lot som den ikke oppfattet sarkasmen i hans.
Han flyttet seg ikke for å slippe henne forbi.
"Du kan ikke gå inn der," sa han.
Hun tenkte det var best å ta det rolig.
"Ikke hvis jeg sier vær så snill, engang?"
Han så på henne, men svarte ikke. Han smilte med sammenknepne lepper.
"Lloyd?" sa hun. "Lloyd?"
"Ikke verdt at du går inn."
"Jeg fortalte henne ingenting, Lloyd. Jeg beklager at jeg gikk min vei. Jeg trengte bare et pusterom, skjønner du."
"Ikke verdt at du går inn."
Det var også mulig at alderen kunne bli hennes allierte, gjøre henne til en hun ennå ikke kjente. Hun hadde sett uttrykket i ansiktet til enkelte gamle mennesker - strandet på øyer de selv hadde valgt, klarøyde, tilfredse.