Bokelskere.no

For et helt liv og er helt forfatterskap igjennom bevarte Hamsun en idealisme som nok undertiden forfalt til håpløshet, men aldri til Abelsk selvoppgivelse, en idealisme som var uryggelig rotfestet i hele hans vesen og eksistens, som engang gjorde bondegutten til dikter, som så gjorde dikteren til bonde og som til slutt førte dem begge i ulykken fordi den var så utover alle grenser oppsatt på å realisere seg.

Helt fra ungdommen var det blitt en nødvendighet for ham å arbeide i primitive, nesten spartanske omgivelser. I Paris satt han å skrev "Pan" med en marmorplate over knærne, også Dikterstuen utstyrte han med bare det nødvendigste.