Bokelskere.no

Jeg får med ett en voldsom medfølelse for plantene. Disse trange pottene! Tenk aldri å få rette ut beina, aldri få strekke på føttene. Alltid å være begrenset til et bord eller en vinduskarm. Jeg kjenner meg igjen i dem. Dette kvinnelivet. Å stå der å håpe på at blomstringen ennå ikke er over og håpe på at enda en liten knopp skal springe ut. At skjønnheten ikke er borte for godt.

Hun prøver å ringe igjen, men jeg tar den ikke. Først etter lunsj tar jeg telefonen. Da har jeg spist et kakestykke i sola ute på trappa og har gråten stappet inn i en skuff, lukket vekk for denne gang.

Det er en sånn liten tåke som har vokst seg hvit av fuktighet og lagt seg mellom husene våre, en sånn liten pust av fuktighet som gjør alt diffust, og jeg vet ikke om dette er utenfor eller inni meg, denne tilbakeholdte gråten som gjør alt uskarpt, men som alikevel ikke slipper til.

Mellom blomstene kan jeg være meg selv. jeg trenger ikke å smile engang. Jeg kan ta av meg ansiktet, la skuldrene falle. Jeg kan stå der mellom bladene og stenglene og være lut og sur og slapp i trekkene. Og det er så lite som skal til, bare litt vann, bare en dusj. Jo lenger jeg er her, jo mer som en blomst føler jeg meg. Jeg har tatt meg i å bare stå der og nikke med hodet når det kommer kunder inn i butikken. Som om jeg er en av dem. En litt stor amaryllis med stort knoppehode, klar til å bikke over.

En gang for lenge, lenge siden var jeg uten form. Det var sorgløse tider, det var tider uten ansvar, også ble jeg en fisk og svømte rundt i havet, før jeg en vakker dag krøp opp på land og utviklet lunger. Nå puster jeg helt av meg selv, ubesværet, sitter i sofaen og puster, står ved vinduet og puster, står foran speilet på badet og ser meg selv puste.

Jeg er heldig med moren min. Hun er desverre ikke fullt så heldig med meg. Ingen er heldig med meg. Ikke jeg selv en gang.

..en drosje skal være et fristed. Et tilfluktsted. En etterlengtet luksus. Et pust av en annen verden. Ikke bare simpel transport hvor øret mitt er en avfallsdunk for en sjåførs orale søppel.

Mellom blomstene kan jeg være meg selv. Jeg trenger ikke å smile Engebretsen. Jeg kan ta av meg ansiktet, la skuldrene falle. Jeg kan stå der mellom bladene og stengene og være lut og sur og slapp i trekkene. Og det er så lite som skal til, bare litt vann, bare en dusj. Jo lenger jeg er her, jo mer som en blomst føler jeg meg. Jeg har tatt meg i å bare stå der og nikke med hodet når det kommer kunder inn i butikken. Som om jeg er en av dem. En litt stor amaryllis med stort knoppehode, klar til å bikke over.

Jeg får med ett en voldsom medfølelse med plantene. Disse trange pottene! Tenk å aldri få rette ut beina, aldri få strekke ut beina. Alltid være begrenset til et bord eller en vinduskarm. Jeg kjenner meg igjen i dem. Dette kvinnelivet. Å stå der å håpe at blomstringen enda ikke er over, at enda en liten knopp skal springe ut. At skjønnheten ikke er borte for godt.