Bokelskere.no

Det var i det minste godt å drømme om at en hadde en å elske.

Fremtiden lå uten tvil bak de skyene som seilte frem foran månesigden, skjulte den, lagde forventninger om når den ville lyse opp igjen, og holdt tankene hennes fanget.

Hun slo de knyttede hendene i sengekantene så det gjorde vondt, men hun følte smerten som en bekreftelse på at hun hadde tatt et valg. Hun skulle videre om det så skulle være de grusomme smertene som jaget henne. Hun måtte tro at sår kunne gro, selv om arrene ble igjen.