Bokelskere.no

Hvilken megamaskin bygges nå, av oss? Egypternes prestisjeverk var pyramider, europeerne i middelalderen enorme katedraler og palasser. De er tunge og døde mausoleer i stein, ubrukelige og idiotiske oppvisninger i faraoenes allmakt og rikdom. Vår tids monumenter er motorveiene, broene, flyplassene, kabelnettverkene, rørledningene og satelittene. De vitner om vår kulturs begjærlige, nevrotiske rastløshet, om vårt krav om grenseløs mobilitet, som ikke tar noen hensyn og ikke lar seg stanse av noe. Utrettelig bygger vi nye veisystemer, broer, megaflyplasser og kommunikasjonssystemer. Hele den nye økonomien handler om dette, om mer bevegelse, mer fart, om at tid og rom krympes og vi blir mer grenseløse. Varer og tjenester skal kunne bevege seg fritt. Det samme skal de som har adgangskort til den nye økonomien. Kommer man derimot fra feil sted, har man ikke rett til å være mobil. Det nye globale klasseskillet går nettopp her: i hvilken grad har man rett til å bevege seg eller ikke.

Den amerikanske samfunnsfilosofen Louis Mumfords (1895-1990) tanker om "megamaskinen" er et interessant bidrag til tenkningen om maskinen som metafor, samt de totalitære statene og deres innbyrdes forhold. Megamaskinen er hans navn på de monolittiske samfunnene som fra tid til annen har oppstått i historien; store, nøye regulerte og gjennomorganiserte kollektiver, der hvert individ, hver gruppe, forvandles til et lite tannhjul i et digert, toppstyrt apparat, hvis formål er å virkeliggjøre forskjellige fantasifulle planer og storartede prosjekter. Drivstoffet i disse megamaskinene er i følge Mumford myten. Historisk tok myten form som religion. I moderne tid er den ideologi.

Ukrainere er et vaktsomt folkeferd. De tenker på å velge det minste ondet, og at ting kunne vært verre. Kanskje Ukrainas ekstremt voldelige og ustabile fortid har skapt denne holdningen, som minner om likegyldighet, men som snarere er pragmatisk og avventende. Resultatet av en opinionsmåling der 1200 personer ble spurt om hvilken politisk tendens de ønsket - sosialisme eller kapitalisme - illustrerer dette. Her er svarene: 13 prosent ønsket kapitalisme, 20 prosent sosialisme, 25 prosent støttet ingen av delene, 22 prosent hadde ikke bestemt seg. De siste 18 prosentene hevdet at de både ønsket sosialisme og kapitalisme!

Ikke se bort fra at Tolstoj og andre panislaviske forfattere romantiserte denne kulturen. I så fall er det vanskelig å tenke seg en mer effektiv motgift enn Anton Tsjekhovs novelle Bøndene. Den handler om en gammel kelner som etter mange år i Moskva tvinges til å ta med seg sin kone til landsbyen, fordi han blir syk. Kontrasten mellom metropolen Moskva, med sine strålende avenyer med luksuriøse restauranter og bugnende butikker, med sitt glade adelskap og mondene manerer, blir for stor. I landsbyen hersker primitivitet, ovetro og råskap, det er en karrig verden av skitt, utøy, fyll og forsakelse. Det hjelper ikke på situasjonen at Tsjekov lar den stakkars kelneren flytte under samme tak som det som må være en av verdenslitteraturens mest perfide kjerringer.

Idealet til de russiske landsbyenen er mir, som opprinnelig betydde "fred", men som til slut kom til å bety "landsby". Den gamle russiske landsbykulturen var egalitær og søkte harmoni og samhold mellom naboer. I følge skildringene til Tolstoj, og andre store russiske romanforfattere, levde de et liv i gudfryktig elendighet. Landsbyråd av eldre tok viktige avgjørelser i felesskap, og det var regnet som en synd mot Gud og den naturlige orden å være for rik eller for fattig. De høstet i felleskap på dugnad, og du var enten på innsiden eller på utsiden - noe som speiler seg i russisk språk, der kontrasten mellom my (oss) og oni (dem) er meget sterk. Å bli stemplet som "ikke en av oss" skal vistnok fremdeles være en alvorlig forbannelse på den russiske landsbygda.