Bokelskere.no

Jeg leste nylig i et telegram at Abd ul Hamid er så oppjaget og nervøs at han må ha kniver liggende foran sin seng om natten. Hans kone rørte seg i søvne, stod det, og sultanen fór opp i sin redsel og støtte kniven i henne. Det er granngivelig som om den tyrkiske sultan har lært utenat et utmerket norsk ordsprog om pølsen i slaktetiden; han har jo 299 koner igjen; hit med en annen!

Er det ikke temmelig godt gjort å stå med sin fot i selve Tyrkiet? Det er ikke alle som har vist dette mot. Tyrken spiser ikke mennesker mere, neivel. Men tør noen påstå at han er tannløs? Har noen annen norsk forfatter våget seg hit til dette land? Goethe reiste engang fra Weimar til Italien; men besøkte han Tyrkiet? Kortsagt, det er temmelig godt gjort.

(Stridende liv: "Under halvmånen": Inn gjennom Bosporus)

Oppslaget med Ellen Helene var dermed fullbyrdet. Jens Olsen, hennes far, gikk den mektige skipper på klingen for denne strek, viste ham neven og gjorde ham grove spørsmål. Reiersen var ikke noen nichtsforingenting dengang, han viste også sin neve frem og sa: Hvis du trøster deg til å komme i beliggenhet av min person, min gode Jens Olsen, så skal du få lære å kjenne Reiersen av Sydstjernen.

Alexander sa:
Den første gang snekkeren kommer igjen dreper jeg ham.
Men Leonarda var lei av ham og trett av ham og svarte atter spotsk:
Jaså. Og hva gjør du den annen gang?

(Fra fortellingen "Alexander og Leonarda" i samlingen 'Stridende liv' (1905))