Bokelskere.no

Min bror er et tre
det er ingen tvil om det
Hadde han fått det som han ville
hadde han stått fullstendig stille
og latt sine lange føtter
vokse som røtter
ned i jordens dyp
ja ned i jordens dyp

De sørget det samme. Men om sorgens innhold var likt for alle, var formen den antok i dem like forskjellig som de karakterene den formet seg etter.

I dette minner han kanskje mer om de besatte unge menn som i modernitetens første tiår satt på sine hybler rundt om i Europas storbyer og grublet, nervøse og plagede, kontinuerlig på sammenbruddets rand, slik de ble karikert av Dostejevskij og Hamsun, enn om den forestillingen vi har om barokkens frodige, svulmende, livsbejaende mennesker, men faktum er at det nettopp var her i overgangen mellom 1500- og 1600-tallet, at denne bestemte typen trådte fram for første gang. Giordano Bruno hørte til blant dem, René Descartes, Blaise Pascal, Gottfried Wilhelm von Leibniz og Isaac Newton likeså. For dem alle var kunnskap uløselig forbundet med deres individuelle liv, løsrevet fra den allmenne sammenheng det i utganspunktet var utvunnet fra, med alt hva det medførte av ensomhet, religiøse kriser og stormannsgalskap. Ingen har tegnet deres bilde bedre en Shakespeare i Hamlet (1604). Hamlets tragedie er kunnskapen, det er den som har rykket ham bort fra sine omgivelser, og det er hans umulige forsøk på å gjeninntre i dem stykket handler om.

Han sang om trærne i skogen, vannet i elven, solen på himmelen, vinden som blåste og regnet som falt. Han sang om fjellene som reiste seg over dem, fjordene på den andre siden, lyset fra båtene som kom seilende inn om natten. Han sang om høstens villskap, skogen som merket at slutten var nær og bestemte seg for å bruke sine siste krefter på en overdådig feiring av seg selv; for noen uker fråtset den i farger, til den matt og kraftløs la hodet tilbake og åndet ut: nå kunne snøen komme. Han sang om vinterens stillhet, de døde sjelene som falt som snø over markene og la seg som is over vannene; han sang om vårens lys, bekkenes sang og om sommerens fylde. Han sang om alt de hadde omkring, men likevel savnet.

Evolusjonistene forestiller seg som kjent at alt liv en gang oppstod i havet, i form av encellede vesener som i tidens løp søkte sammen og gradvis ble mer komplekse og spesialiserte, alt etter hvilke krav omgivelsene satte, styrt av prinsippet om at den til enhver tid mest velegnede overlevde, hvor noen forble uforandret, noen døde ut og noen utviklet seg i nye retninger. Dette gjelder ifølge dem alle levende skapninger, dermed også naturligvis måkene. I fult alvor mener noen av dem at fuglene har utviklet seg fra dinosaurene, mens mer moderate teorier går ut på at dagens fugler stammer fra en slags urfugler, grovere og enklere enn de som eksisterer i idag. De hevder at fossilene gir dem rett, men fossilene beviser bare at det har eksistert andre skapninger på jorden. Selve forandringen har ikke avsatt spor, den finnes ikke lenger, og når de sier at de kan tyde fortiden ved hjelp av tegn i naturen, gjør de ikke annet enn det assyrerne og babylonerne gjorde da de lette etter tegn i innvoller og på stjernehimmelen for å si hva som skulle hende i fremtiden. Imponerende kan det nok virke, men vitenskap er det ikke, annet enn i navnet.

s.524/525: " Av erfaring stoler jeg blindt på fornemmelsen. At den alltid når fram til åstedet før tankene, må enten bety at den er mer oppmerksom, og på den måten skaffer seg et forsprang, eller at den simpelthen er raskere.Uansett, den er der først.Mens tankene, disse bevissthetens dovne lensmenn, bare såvidt har begynt å røre på seg, er fornemmelsen alt i gang med å undersøke hva som er på ferde.Og, mens tankene, når de endelig har kommet seg fram, bare kan støtte seg til andre tanker når de samler inn informasjon, og slik ofte blir gående i sirkel, eller ender i innbyrdes strid, har fornemmelsen tilgang til det underbevisste, dette dypet hvor det gjennom følelsenes og sansenes kanaler kontinuerlig strømmer inn materiale fra verden utenfor, alt som kroppen registrerer, helt ned til disse ørsmå forskyvningene i omgivelsene som tankene aldri får med seg, hvis konsekvenser derfor først står klart for meg når jeg drømmer , eller idet en tilsynelatnde uvesentlig fornemmelse legger seg mellom meg og den situasjonen jeg befinner meg i."

Og da forstod jeg at det nettopp var det menneskelige jeg ville bort fra. Ikke andre mennesker i seg selv, men hele den vegetasjonen av føleleser som sovkste fram i megnår jeg stod overfor dem. Det var følelsene som hadde gjort meg så myk og utflytnde, så svak og vek, så blussende ungpikeaktig, det var de som hadde skylden for all elendigheten i livet mitt. Helt fra jeg var liten, da jeg kunne gråte for den minste lille ting, hadde følsonheten stått i veien for meg. Alt det forbannede pratet mitt, hvor jeg aldri helt visste hvor grensene gikk, og derfor lot det flyte ut i alle retninger, alle de forbannede ønskene om å gjøre alle til lags, hvor jeg kunne gå så langt som helst for å bli likt, som om karakteren min var en strikk, alle de forbannede ydmykelsene jeg så villig vekk hadde svelget, alle de hundeaktige unnvikelsene og all den ryggløse smiskingen og spyttslikkingen jeg i så mange år hadde holdt på med, hvor hadde det ført meg?

Men englene må ha sittet der en god stund, minst den tiden det tar å bake brød, og nærværet deres må ha gjort Lot nervøs, siden han som den enste visste hvilket ærend de var ute i. Jeg ser ham for meg der han står foran ovnen og venter på at brødene skal bli ferdige, hvordan han stadig vekk skotter bort på de to englene som sitter tause ved bordet, desperasjonen som vokser for hver gang en ny lyd fra gaten utenfor trenger inn til dem,

Jeg var alt, verden var ingenting. Det betydde naturligvis ikke at jeg likte meg selv, tvert i mot var jeg fylt av hat mot meg og alt mitt, men hva var vel hatet annet enn en ny måte å omfavne meg selv på? For det lå underlig nok en tilfredsstillelse i dette. En slags sødme.

Alt vi vet er uløselig forbundet med tap og glemsel. Og det kunnskapen erobrer er så forsvinnende lite i forhold til det den gir opp, at man kunne mistenke den for å være på flukt: hvorfor skulle den ellers alltid sette sine etterlatte landskaper i brann?