Bokelskere.no

De hemmelighetene som blir best bevart, er de som alle vet om.

Jeg løp forbi minner og følelser: frykt og fiasko og frustrasjon, og den famlende tvilen på hva jeg drev med, som i sin tur førte til at jeg tvilte på den jeg var.

Det uunngåelige. Jeg skal fortelle noe om det uunngåelige. Død og skatt, ikke sant? Det er uunngåelig. Jeg skal si hva annet som er uunngåelig: Kjærligheten. Den er like uunngåelig som tyngdeloven. Skatt går det an å unngå. Folk lurer døden, eller utsetter den i det minste. Det står stadig i avisoverskriftene. Mann lurte døden og den slags, ikke sant? Men vis meg en som aldri har elsket noen. Jeg snakker ikke om begjær. Snakker ikke om å ønske så sterkt å være sammen noen at det gjør vondt. Snakker verken om søskenkjærlighet, mors- eller farskjærlighet. Ikke om å beundre noen, eller forgude, eller det å være mer glad i noen enn man har vært i andre... Jeg snakker om kjærlighet. Kjærlighet som er så sterk at den ikke kan ses, føles, berøres, smakes, ikke kan uttales, ikke kan defineres eller beskrives eller skildres. Man kan ikke forklare den, rasjonalisere eller rettferdiggjøre den, kan ikke analysere den over et glass whisky og en pakke sigaretter... En kjærlighet som er så sterk at man ikke egentlig vet hvor godt grep den har om en, før en forsøker å røre seg... Og finner ut at det ikke lar seg gjøre. Du sitter bom fast, og du forstår at det du opplever, er like mye en del av deg som alt det andre. Den er deg. Du er den. Og det er ute med deg. Det er noe du føler inderlig lenge. Den blir en del av deg, og uansett hva som skjer, uansett hva den personen du elsker gjør, føles det umenneskelig ikke å fortsette å elske vedkommende til evig tid. Det er kjærlighet...

Hva var det Kafka sa? Et bur dro ut for å finne en fugl. Buret fant meg, og det var fristende og forførerisk, og alt det lovte, viste seg å være løgn.

Et lite øyeblikk virket hun forbauset, så smilte hun. Klare øyne, mørkt, langt, tilbakestrøket hår som ble holdt på plass av en trespenne på den ene siden; et litt skjevt smil- som gav inntrykk av at hun bestandig var nysgjerrig på noe uuttalt.(...) Da hun smilte til meg, var det som å bli sparket sidelengs inn i noe vakkert.