Bokelskere.no

At det var spennende å vasse ut og bade med disse urtidskjempene, er vel unødvendig å si. Det var tross alt første gang noen hadde gjort det, tror jeg. Jeg svømte et stykke og kjente plutselig et lite kakk av en støttann i foten. En av dem var bortom for å sjekke. En annen, stor hann kom fossende mot meg. Hadde jeg da prøvd å storme til land, kunne jeg laget en fin overskrift i Svalbardposten, for ikke å si VG: "Naturfotograf angrepet av hvalross på Svalbard". Men jeg sto stille og ventet. Da bråstoppet den på bare én meters hold. Den betraktet meg både over og under vann. Og jeg gjorde det samme med ham. Vi hadde et hyggelig møte der sammen, et halvt minutts tid. Før han kastet seg rundt og forsvant. Men kanskje hadde jeg en fin inngang til dialog med en hvalross. Jeg hadde nemlig selv en bart på den tida!

Gamle furutrær er jo som naturens egne skulpturer å regne. Ei krokete fjellfuru, med sprukken bark og forvridde greiner er naturopplevelse og historieforteller i en og samme skapning.