Bokelskere.no

Nå kjenner jeg hvert eneste slag. Han legger en hånd på brystet. - Det er fint, sier jeg oppmuntrende, - det er fint at du kjenner hjertet ditt. Jeg synes vi skal kjenne livet, jeg synes vi skal utsette oss for smerte. Men i vårt samfunn finnes det ingen aksept for det. Menneske har til alle tider brukt sin kløkt og sin fantasi på å avskaffe ubehag. Alt skal være lett, og det skal ikke ta tid. Jeg hater engangsbestikk, bekjenner jeg,- og ferdigmat. Hurtigris. Expresso Kakao og pulverkaffe. Halvstekt brød. Sånne ting. Livet tar jo tid. Vi må gi hverandre tid.

Jeg trenger en storm med mye regn og ganske kjølig luft. Jeg trenger råttent løv og sølete veier, dette hutrende som
november er så fullt av. Det grå, nakne landskapet, ribbet for alt som gror og stråler, men ikke velsignet med hvit, florlett snø. På mange måter en trøstesløs tid, en brutal tid. Det er som om alt slukner i november, og vi kryper sammen i krokene og tenner lys. Jeg elsker november.

Det er farlig å gå gjennom livet uten andre mennesker å lene seg til.

• Det er en dag i morgen også, sier han, - vil du ha den? Jeg tenker meg om lenge. Jeg har vært i verden i femti år, jeg greier vel en dag til. Da snur han båten og ror tilbake igjen, og jeg går i land. I land til en ny dag, som aldri var helt sikker. For hver natt må jeg velge.