Bokelskere.no

Alle trenger ikke å like alle.
Familie er noe du får, de er ikke noe du ber om.
Det er ikke sant det de sier, at blod er tykkere enn vann.

Det er akkurat som en voksdukke. Ansiktet har et uttrykk Jarle aldri har sett. Ikke godt, ikke vondt, bare fremmed, som om døden ikke bare kom med slutten, men også med det som er fremmed for den som en gang levde, noe helt nytt, et helt nytt uttrykk ingen kjenner.

Og det er ikke det at han tror på noen allmektig skaper når han sitter her og flyr inn i pappas dødsdag, november måned 1996, verken på det eller engler eller levende døde. Men han vil så gjerne tenke at noen puster på oss. At det skal være sånn der ute som det er inne i ham, hvor ting forsvinner, men aldri blir borte.

Jeg har ingen far, jeg har ingen far. Men det hadde du, Jarle. Du hadde en far, og han het Terje Orheim, og han måtte se at du løp av gårde. Kanskje trodde han at du ville komme tilbake dagen etter, men det gjorde du ikke, for nå løp du videre i livet ditt, du løp fra alt, inn i armene på din egen nåtid, du løp sammen med mamma, til en ny leilighet, midt i byen, og når du la deg om kvelden sa du det til deg selv - jeg har ingen far - og når du sto opp om morgenen, tenkte du jeg går på videregående, faen ta, jeg bor i byen, jeg bor her, sammen med mamma, i en leilighet på Kampen, jeg har forlatt den jævla rekkehustilværelsen der alle skal være like - endelig, endelig, nå er jeg voksen, nå er det forbanna barnelivet over. Jeg skal barbere meg hver dag, jeg skal aldri se tilbake; for den som ikke har en far, trenger aldri å se seg tilbake.

Han forsto det nå. Mamma hadde aldri ramlet ned trappen, og pappas øyne glødet i helgene fordi han stanset ved vinmonopolet hver fredag etter jobb. Han kom inn døra i rekkehuset, sa hei til Jarle og gikk opp på hjemmekontoret, hvor han gjemte to flasker Blå Smirnoff bak skrivemaskinen.

Ingen andre enn jeg lever dette livet, ingen andre i hele verdenshistorien, verken før meg, eller etter meg, kommer til å ha dette livet.

Hun vet at Ragnhild har rett i det hun sier når de møtes; hvis menneskene ikke kjenner på raseriet, tar det i hånda og anerkjenner det. så går det ikke godt, for da ligger det bare inne i kroppen og vokser. Etter hvert fyller det hver krinkel og krok, det smitter hele kroppen, og brått en dag kan du ikke få øye på deg selv, for du er forvandlet til raseri i ren form.

Hun gikk i en stor, romslig genser, men han kunne se puppene hennes likevel. Måten hun hele tiden trakk genserermene ned over de tynne hendene med malingflekker. Noen små fregner over nesen. Smale kinn, ganske kraftig, buet overleppe, smal underleppe. Mellomrom mellom fortennene. Lange bein. Hun er høyere enn meg, tenkte han.

Det er en ruskete dag i Stavanger, himmelen er tung og grå, og regnet har lagt seg over byen helt siden mørket slo lyset på.

Han kan ikke reservere seg mot det som ikke er noen andres - hans eget liv - og erkjennelsen av nettopp det, at ingen andre enn jeg er i besittelse av dette, er overveldende. Ingen andre enn jeg lver dette livet, ingen andre i hele verdenshistorien, verken før meg, eller etter meg, kommer til å ha dette livet. Det er dette livet som løper mot ham når han står i vinden på flyplassen. En kjempemessig flokk av hendelser som bare er hans; onkel Steinar spiller Led Zeppelin og sier at han tenker å bygge veranda, Hilde lukker hamsterøynene og kysser ham på munnen, pappa kjører bil, rister sakte på hodet og forteller om krign, Helge løper etter ham langs Breiavannet, han kliner med Irene inntil en stein i skogen, han gråter på Hardangervidda, mamma smører matpappe, pappa setter tommelen i været og sier: Bra, Jarle. En tett masse av steder; hushjørner, trær, kjellerstuer, gatekryss og skoger. Alt virker som om det har stått her og ventet, ute på Sola flyplass, for å hilse ham velkommen hjem: Kjære Jarle. Endelig. Der er du. Her er livet ditt. Trærne dine, himmelen din, stedene dine, folkene dine. Du skal være velkommen. Oss slipper du aldri unna.