Bokelskere.no

Før jeg visste ordet av det, kom stillheten veltende. Bølge på bølge med hjelpeløshet skyllet over meg. Jeg måtte ta meg selv kraftig i nakken. Jeg lukket øynene og tellet fra én til ti på spansk, avsluttet med et høyt finito og klappet i hendene. Mitt eget trylleformular for å overvinne hjelpeløsheten. En av de mange ferdighetene jeg hadde ervervet ved å leve alene. Hadde det ikke vært for disse knepene, ville jeg kanskje ikke ha overlevd.

Det er bare slik at jo lenger bort du kommer fra det som er middels, desto mindre betyr relative kvalitetsforskjeller.

Det var før ni og det krydde av folk som skulle på jobben. Til tross for våren kunne du telle smilene på én hånd.

Klokken halv ett stakk jeg innom en McDonald's og tok en cheeseburger med cola og pommes frites. Jeg skjønte ikke selv hvorfor. Av grunner jeg aldri blir klok på, hender det bare at jeg eter de greiene. Kanskje er jeg bare slik anlagt, rent fysisk, at jeg er programmert for periodiske tilførsler av fy-mat. Kanskje var det bare det at jeg «trengte et avbrekk i dag».

Folk har sine egne grunner til å dø. Det kan se enkelt ut, men er det aldri. Det er akkurat som en rot. Det som syns over bakken, er bare en liten del av den. Men hvis du begynner å trekke, kommer det opp mer og mer. Menneskesinnet har tilhold dypt i mørket. Bare vedkommende selv vet den egentlige grunnen, og kanskje ikke det engang.

Utmattelse skjeler ikke til alder eller skjønnhet. I så måte er den lik regn og jordskjelv og hagl og oversvømmelser.

Vi kan ikke love at du skal bli lykkelig, hadde Sauemannen sagt, så du er nødt til å danse. Danse så alt fortsetter å gå rundt.

Duernødttilådanse. Sålengemusikkenspiller.

Hun levde i en verden av bilder og forestillinger som var ren og trygg. Men det finnes regler også i en slik verden. Hvis noen bryter reglene, går fantasien i knas

I slutten av mai døde Kippers, katta. Plutselig, uten forvarsel. Jeg våknet en dag og fant ham sammenkrøpet på kjøkkengulvet, død. Han hadde neppe skjønt selv hva som var i ferd med å skje. Kroppen var kald og hard, som på en daggammel stekt kylling, og glansen var gått ut av pelsen. han kunne ikke godt påstå at han hadde hatt det best tenkelige liv. Aldri virkelig elsket av noen, og etter alt å dømme elsket han ikke noen selv heller. Øynene hadde alltid et engstelig uttrykk, liksom for å si: Hva nå? Det er ikke ofte du ser det uttrykket hos katter. Nok om det, han var død. Rett og slett. Det er kanskje det som er det fine med døden.

Tiden flyr når du er en dust.