Bokelskere.no

De døde kan snakke sant. De haster tause mellom
murgangene, stopper sjelden opp og tar kontakt.

Boken åpnet seg, rå, fuktig. Jeg ser fortsatt meg selv, gutten med
uvanlig svai i ryggen, men jeg lever. Bestefar ser
kontrollørens svarte tunge først når han har blåst i fløyten.

De døde ligger fanget i sine egne klør. Innkapslet i tid og luft:
jeg myke fange.

Det er ingen som hører deg inne i
teksten. Det er ingen opprinnelige lyder
her inne, bare ekko.

Ingen kaster skygge i teksten.
Kroppene har begynt å fordøye seg selv. Leveren og milten.

Sinnet er formet av det fineste vev og brytes ned raskt.
Landskapet dirrer, et enormt lerret man kan flerre opp, krype ut av.

Spis eget språk.

Klosteret ble en overgrodd ruin. En ny kirke oppsto,
svevende et par meter over bakken, fylt opp med Englands lys.
Festet i skyene av tynne tråder, glitrer i sollyset.

Nyoppredde senger. En mørkere seng. Du var
utilgjengelig da. Nå er du nærmere. En siste gang
kjenner jeg pusten din:

Jeg spyr av setningene som faller meg inn.

Et skuespill uten besøkende.

Kroppen er et autopoetisk system, full av passasjer og
myke rør. Blod og væske.

Dagslyset hadde ingen mening i
de mørke dammene. Det var ingen
overlevende for sorgen å dvele i.

La oss si at den nye dagen ble senket ned fra
himmelen og begravd i jorden.
Skriv det selv.

En stor fugl trakk toget.
Det skjøt damp ut fra det rødsvarte
nebbet. Vognene var fylt med haner.
De dro i krigen med sine høye
hanekam-hjelmer.

Jeg var en gutt, og bestefars kinn lå inntil
togruten, pusten festet seg
til landskapet.

Det var ingen etterlatte som kunne uttrykke sorgen. Du viste ingen tegn til å ville ha hjelp.