Bokelskere.no

Enheten mellom Faderen og Sønnen er noe så levende og håndgripelig at denne enheten i seg selv også er en person. Jeg vet at det er nesten ufattelig, men se det på følgende måte: Du vet at når mennesker kommer sammen i en familie eller en klubb eller en fagforening, snakker de om ”ånden” i denne familien eller klubben eller fagforeningen. De snakker om ”ånden” i den fordi de enkelte medlemmer når de er sammen, virkelig utvikler egne måter å snakke og oppføre seg på som de ikke hadde hatt hvis de var hver for seg. Det er som om det har oppstått en felles personlighet. Naturligvis er ikke noen virkelig person, det ligner bare nokså meget på en person. Men det er nettopp en av forskjellene på Gud og oss. Det som vokser fram av Faderens og Sønnens felles liv er en virkelig person, det er faktisk den tredje av de tre personer som er Gud.

Denne tredje personen kalles i fagspråket Den Hellige Ånd eller Guds Ånd.
Du behøver ikke bli bekymret eller forbauset om du oppdager at den (eller
han) står for deg som meget mer uklar og skyggeaktig enn de to andre. Jeg
tror det er en grunn til at det må være slik. (…) Hvis du tenker deg Faderen
som noe ”der ute”, foran deg, og Sønnen som noe som står ved siden av deg
og hjelper deg til å be og prøver å gjøre også deg til Guds barn, da må du
tenke deg den tredje person som noe inne i deg eller bakom deg.

Dersom Gud kjenner din fremtid, hvordan kan du stå fritt til å gjøre noe annet?

Alle som i det hele tatt tror på Gud, tror at han vet hva du og jeg kommer til å gjøre i morgen. Men hvis han vet at jeg kommer til å gjøre det eller det, hvordan kan jeg da stå fritt til å gjøre noe annet? Her kommer vanskeligheten på nytt av at vi tenker oss at Gud går fram etter samme tidslinje som vi gjør – den eneste forskjellen er at han kan se fremover, og det kan ikke vi. Men hvis det var sant, hvis Gud forutså handlingene våre, ville det vært svært vanskelig å forstå hvordan vi kunne stå fritt til å utføre dem. Men sett at Gud står utenfor og over tidslinjen. I det tilfelle er vi kaller ”i morgen” synlig for ham nøyaktig på samme måte som det vi kaller ”i dag”. Alle dagene er ”nå” for ham. Han husker ikke hva du gjorde i går; han simpelthen ser deg gjøre det fordi morgendagen er der for ham, selv om den ikke enda er det for deg. Du har aldri trodd at dine handlinger i dette øyeblikk var mindre fri fordi Gud vet hva du gjør. Men han kjenner dine handlinger i morgen på samme måte nøyaktig den samme måten – fordi han allerede er i morgendagen og ganske enkelt kan iaktta deg . På en måte kjenner han ikke din handling før du har utført den, men det øyeblikket da du har utført den, er jo allerede ”nå” for ham.

Gud blir ikke drevet fram av tidsstrømmen i dette universet, like lite som en forfatter blir drevet fram av den oppdiktede tid i sin egen roman. (…) Du er like mye alene med ham som om du skulle ha vært den eneste vesen han noen gang hadde skapt. Da Kristus døde, gjorde han det nettopp for deg, som om du hadde væt det eneste menneske i hele verden.

Gud er ikke i tiden – det er nesten helt sikkert. Hans liv består ikke av øyeblikk om følger etter hverandre. Hvis en halv million mennesker ber til han klokken halv elleve i kveld, må han ikke lytte til alle sammen i det ene lille glimtet som vi kaller halv elleve. Halv elleve – og hvert eneste øyeblikk fra verdens begynnelse – er alltid nutid for ham. Vi kan si det slik om dere vil, at han har hele evigheten til å lytte til en bønn som flygeren sender opp i en brøkdel av et sekund når flyet styrter ned i flammer.

Jeg vet at dette er vanskelig. La meg prøve med et bilde som ikke viser helt det samme, men som ligner i noen grad. Sett at jeg skriver en roman. Jeg skriver: ”Mary la boken fra seg; i neste øyeblikk hørte hun at det banket på døren.” For Mary som må leve i fortellingens oppdiktede tid, er det ikke noe mellomrom mellom det øyeblikket da hun legger boken fra seg, og det øyeblikket da hun hører at det banker. Men jeg som er Marys skaper, lever ikke i denne oppdiktede tid. Når jeg har skrevet den første delen av setningen, sitter jeg kanskje i tre timer og tenker uopphørlig på Mary før jeg skriver den andre delen. Jeg kan tenke på Mary som om hun er den eneste skikkelsen i boken, og gjøre det så lenge jeg vil, og likevel vil ikke de timene jeg bruker på det, merkes det minste i hennes tid (tiden innenfor fortellingen).

Livet kommer til oss i ett øyeblikk om gangen. Det ene øyeblikket forsvinner før det neste kommer, og det er ikke mye vi får gjort i hvert enkelt av dem. Det er dette som er tid. Og naturligvis er dere og jeg tilbøyelig til å ta det for gitt at denne tidsrekken, denne ordningen av fortid, nutid og fremtid, ikke bare er den måten livet kommet til oss på, men den måten alle ting eksisterer på. Vi er tilbøyelig til å gå ut i fra at hele universet og Gud selv alltid beveger seg fra fortiden inn i fremtiden slik som vi selv gjør.

Altså ateismen er for enkel. Og jeg vil nevne et annet syn som også er for enkelt. Det er det syn jeg kaller kristendom-og-vann, det syn som sier at det er en god Gud i himmelen, og alt er all right, mens alle de harde og vanskelige doktrinene om synd og helvete og djevelen og om gjenløsningen blir utelatt. Dette er alt sammen guttefilosofering.

Det er ikke noen vits i å be om en enkel religion. Virkeligheten er når alt kommer til alt, ikke så enkel, selv om det kan se slik ut. Det bordet jeg sitter ved, ser enkelt ut; men be en vitenskapsmann fortelle hva det virkelig er satt sammen av – alt om atomene og hvordan lysbølgene reflekteres fra dem og treffer mitt øye, og hvordan det så virker på den optiske nerve og hva den utløser i hjernen – ja, så vil vi selvsagt finne ut at når vi ”ser på et bord”, kan vi havne i mysterier og komplikasjoner som vi nesten ikke kan finne ut av.

Det ser svært enkelt ut når et barn ber sin bønn; og hvis du er fornøyd med å stoppe der, vel og bra. Men hvis du ikke er det – og den moderne verden er det vanligvis ikke – hvis du vil gå videre og spørre hva som virkelig hender – da må du være forberedt på noe vanskelig. Hvis du spør etter noe mer enn enkelthet, er det dumt p klage over at dette ”mer” ikke er enkelt.

Hvis hele universet ikke har noen mening, ville vi aldri ha funnet ut at det ikke har noen mening: akkurat som vi aldri ville vite at det var mørkt dersom det ikke fantes noe lys i universet og derfor ikke noen skapninger med øyne. Mørk ville være et ord uten mening.

Ville du tro at jeg spøkte hvis jeg sa at du kan stille en klokke tilbake, og at det til og med er meget fornuftig hvis klokken går galt? Men jeg vil heller bort fra denne tanken om klokker. Vi vil alle sammen ha fremskritt. Fremskritt betyr tilnærming til det sted man ønsker å være. Og har man tatt feil vei, ligger fremskrittet i å snu og gå tilbake til den riktige veien. I et slikt tilfelle er den som går raskest tilbake, den mest fremskrittpregede. Vi har alle sett dette når det gjelder regning. Når jeg regner galt, kommer jeg fortere videre jo fortere jeg oppdager at jeg har regnet feil og følgelig begynner på nytt. Det er ikke fremskrittsvennlig å være så tykkhodet at man ikke vil innrømme at man har tatt feil. Ser du på tilstandene i verden i dag, tror jeg det vil være tydelig at menneskeheten har gjort en eller annen stor feil. Vi er på gal vei. Er det slik, må vi gå tilbake. Det er den raskeste vei videre.