Bokelskere.no

Det er sjelden søsken kjenner hverandre. De spiser sammen, sover ofte i samme værelse, puster inn den samme luften. Men utenfor hjemmet skilles deres veier. De har sine egne kamerater, interesser og opplevelser. Og det er for mye tvang i det daglige samværet til at de frivillig vil ha noe med hverandre å gjøre. Et besynderlig hat kan også oppstå mellom dem. De føler seg utspionert. Ingen handling, selv den intimeste, kan foregå upåaktet. De kan ikke være sinte, sørge eller gruble i fred engang. De har ikke noe sted de kan være alene med sin søkende, voksende erkjennelse av livets vesen. Så lærer de seg etter hvert til å være alene når de er sammen, fordi det er like nødvendig om å puste og spise. De blir lukket i ansiktet og lukket i sinnet. De bygger en liten mur av uimottagelighet rundt seg og krevet den blir respektert. De bygger den opp med rå ord og en selvgod mine og er nærtangende og mottagelig som sneglen i sitt skall. De betrakter hverandre som et nødvendig onde på samme måte som de betrakter de alltid tilstedeværende foreldre. Og de røper seg aldri, utlevere ikke sitt innerste vesen. Selvopptatte og ensomme har de bare et overfladisk kjennskap til hverandre, et engang fastslått inntrykk som de trassig og vanskelig blir kvitt, som all barndommens tro og tvil.

Innerst inne drømmer hun gatens primitive drøm om sjalusi, lettsindighet og heftige lidenskaper. Tusen uløste spørsmål trenger seg inn i hennes lykke. Hun ser skygger når solen skinner og mørke midt på dagen. -

Sånn forsvinner barndommen og blir tilbake i vårt indre som en dyp, rinnende elv, som vi øser smerte og glede av. Den er mørk og hemmelighetsfull, årsak og virkning flyter dunkelt sammen, billeder kommer og går. Elven graver sitt leie, som sinnet den gang det var bløtt som den fine sanden på stranden, og bare i sjeldne, stille øyeblikk kan vi speile oss i det.

For å kunne føre en tålelig tilværelse og av og til kanskje nyte en kortvarig populæritet, må hun anspenne sine muligheter til det ytterste. En farlig drift fremkalles i henne. En drift hun hverken har sinn eller evner til noen gang å få tilfredsstilt. Hun dras hele sitt liv mot avgrunnen. Med lukkede øyne beveger hun seg langs den ytterste grense i ufattelig, hemmelighetsfull strid med sin natur.

Faren og moren hennes er ansatt på Carlsberg og syns ikke livet er noe verdt hvis de ikke har fått satt til livs 30 baiere pr. dag. Men søndagen var en ølløs og kjedelig dag - noe Lisa får merke. Da blir gamle synder trukket fram igjen og straffet på ny. Men ungen lukker bare øynene, krummer ryggen og banner som en tyrk, mens morens harde never hagler over henne.

Midt i trappeoppgangen går sladderen høyt. Den siver gjennom det utette treverket og fører med seg skitt og lort som en liten hissig, uansvarlig bekk som har glemt sitt utløp; det er hans egen skyld. Mannen min sa at ...

Men det lar seg ikke benekte at drømmen kan formes omtrent slik: Varme, kaffe, wienerbrød og ingenting å gjøre. Far våkner langsomt og med dype sukk. "Å, kaffe," sier han og setter seg opp i sengen med søndagsfred over hele ansiktet.

Hun ser ikke lengselsfullt framover som de andre, men tilbake på vidunderlige, levde dager som bare er så vidunderlige fordi de er borte ...

Hva skal vårt hjerte med sannheten? Det går likevel sine egne veier i ensom familing etter det ubegripelige ...