Bokelskere.no

Jeg vil at han skal forstå. Forstå at døden kommer selv om han ikke vil snakke om den.

Jeg synes ikke det er så ille å tenke på at jeg en gang var ingenting. Jeg synes det er mye, mye verre å tenke på at jeg snart, veldig snart, igjen skal bli til ingenting. For nå har jeg vært noe. Det er en forskjell. Å fødes, å dø. Det er like naturlig. Det føles bare ikke sånn.

For selv om ordene mine kanskje vil leve videre i verden på den måten, vil jeg være død. Ikke-eksisterende. Hva som skjer i verden, vil ikke angå meg i det hele tatt.

Døden gjør deg gjennomsiktig, så sjela kan titte frem, skinne ut gjennom den tynne huden din.

Verden er gal, tenkte jeg, igjen og igjen, verden er galere enn meg. Det gav meg en god følelse.

Jeg har en sjel. En grå liten sjel som smiler til meg når jeg griner mine bitre tårer.

Jeg har sansen for snodige mennesker, mest fordi de gjør det lettere for andre mennesker å være seg sjøl.

Jeg har sluttet å vaske på sykehjemmet. De som jobber der, holdt en avslutningsfest for meg [...] Så nå er jeg ikke vaskedame lenger. Jeg er Johanne. Datter og mor. Venn. Snart ingen.

Han er ikke en trist mann selv om han liker å være alene. Han vil bare ha litt fred og ro, han vil skape noe selv. Noe som er bare hans, noe som ikke kan forsvinne. Det ligger en slags vilje i det, synes jeg

Man fødes, man lever, man dør. Det er greit.