Bokelskere.no

"Det er fortsatt tungt," sa Anna. "Det svarte ligger der og lurer."
"Ja, men nå er du i hvert fall her." Erica la hånden på Annas. "Jeg var på besøk da du lå der oppe, og det var så vondt. Det var liksom bare skallet som lå der. Ikke du"
"Det var nok sånn det var også. Jeg får nesten panikk når jeg merker at det er litt på samme måte ennå. Jeg føler meg som et skall, og jeg vet ikke hvordan jeg skal fylle meg igjen. Det er så tomt. Her."

Hun så gjennomsiktig ut. Skjør. Men blikket var fast.
"Jeg var så redd," sa Erica og kjente tårene komme.
"Jeg vet det. Jeg var også redd. For å komme tilbake."
"Hvorfor? Jeg mener, jeg forstår, jeg vet..." Hun strevde for å finne den riktige formuleringen. Hovrdan kunne hun sette ord på Annas sorg når sannheten var at hun verken forsto eller visste noe som helst?
"Det var mørkt. Og det gjorde mindre vondt å være i det mørket enn her ute hos dere."

Det var løgner, ufattelige løgner. Men han skjønte alt for godt hva som kom til å skje. Løgnene ville stå der svart på hvitt og bli til sannheter. Han kikket på Signe og så at hun ikke forsto. Jo mer politimannen snakket, desto tommere ble blikket hennes. Han hadde aldri sett noen dø før, men nå gjorde han det. Og han kunne ikke gjøre noe. På samme måte som han ikke hadde kunnet beskytte Matte, satt han nå lamslått og så kona si svinne hen.

"Men hva skal vi finne på? Vi tror at IE er skyldige i den mishandlingen og kanskje til og med i drapet, men vi tør ikke å snakke med dem. Vi er meg noen fine politifolk."

"Når det gjelder naboen, er det som det pleier. Han ville ikke blande seg inn, han var redd. Mangel på sosialt mot, med andre ord."

Mellberg hadde riktignok to ører som alle andre, men de ble sjelden brukt til å lytte med.

Vinden grep fatt i stemmen hans så den føk av gårde over svaberget.

Erica sa ingenting, la seg bare i sengen og formet kroppen sin etter Annas. Hun la armen rundt henne, klemte henne hardt og kjente at hennes egen varme ble overført til søsteren. "Jeg er her, Anna" hvisket hun. "Du er ikke alene. Jeg er her."

Hun har ikke forsvunnet (...) Hun har bare søkt ly på et sted der det ikke gjør så vondt. Men hun vet at du er der. Det beste du kan gjøre, er å være hos henne og ta i henne. Vi har glemt hvor viktig berøring er, men vi trenger det for å overleve. (...) Vi gjør ofte den feilen å la de som sørger få være for seg selv. Vi tror det er ro de trenger, å få være i fred. Ingenting kan være mer feil. Mennesket er et flokkdyr, og vi trenger flokken rundt oss, vi trenger nærheten, varmen og berøringen fra andre mennesker (....) Ikke la henne ligge alene, ikke la henne uforstyrret få krype inn dit hvor sorgen ikke fins, og heller ingen andre følelser. Tving henne ut derfra.