Bokelskere.no

Når vi stiller oss overfor antikken og på alvor betrakter den i den hensikt å la seg danne, så får vi en følelse av at vi først nå egentlig blir mennesker.

Intet er mer motbydelig enn majoriteten, for den består av noen få sterke menn som går foran, av kjeltringer som tilpasser seg, av svake som assimilerer seg, og massen som kommer veltende etter uten i det hele tatt å vite hva den vil.

Sannhetskjærlighet viser seg i at man overalt vet å finne og verdsette det gode.

Men på samme måte som det øyeblikket da kvinners hittil ubestridte skjønnhet begynner å bli tvilsom, er selv den minste følelse av sviktende kraft ytterst ubehagelig, ja, så og si angstskapende for menn i en viss alder, selv om de ennå er i full vigør.

'Passer man nøye på å fastholde det nåværende', sier hun, 'vil man først ha riktig glede av det overleverte, for man ser lett at de beste tanker allerede er uttalt, de mest verdifulle følelser allerede er uttrykt. Gjennom dette får vi fortåelse for den harmoni som mennesket er kallet til, som det ofte mot sin vilje må finne seg i, da alle mennesker så lett innbiller seg at verden begynner forfra igjen nettopp med dem selv.'