Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
De siste årene hadde jeg mistet mer og mer tro på litteraturen. Jeg leste, og tenkte, dette er det noen som har funnet på. Kanskje var det det at vi var fullstendig okkupert av fiksjon og fortellinger. At det hadde gått inflasjon i det. Uansett hvor man vendte seg, var det fiksjon å se.
Vi kunne tro at vår verden omfattet alt, vi kunne pusle med vårt her nede i strandkanten, kjøre rundt med våre biler, ringe og prate med hverandre, besøke hverandre, spise og drikke og sitte inne og la oss fylle av ansiktene og meningene og skjebnene til dem som viste seg på tv-skjermen, i denne underlige, halvt atifisielle symbiosen vi levde i, og lulle oss stadig lenger, år for år, inn i forestillingen om at det var alt som var, men løftet vi blikket da og så ut over dette, var den eneste mulige tanken den av ikke-bemektigelse og avmakt, for hvor lite og smått var ikke egentlig det vi lullet oss inn i? (...) hvilken del hadde vi egentlig i det?
Ingen del.
Men stjernene blinker over hodet vårt, solen brenner, gresset gror og jorden, ja, jorden, den sluker alt liv og utsletter alle spor, spyr nytt liv ut i en kaskade av lemmer og øyne, blader og negler, strå og haler, kinn og pels og bark og innvoller, og sluker det igjen. Og det vi aldri riktig forstår, eller ikke vil forstå, er at dette skjer utenfor oss, at vi selv ingen del har i dette, at vi bare er det som vokser og dør, blindt som bølgene i havet er blinde.
Mest av alt kunne jeg tenke meg å dra inn i dypet av en skog et sted, bygge meg en koie og bare sitte der langt utenfor folkeskikken og kikke inn i et bål. Mennesker, hvem trengte mennesker?
Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelige, hvert øyeblikk kostbart.
Men svenskene, de knep sammen, var nøyaktige med sine liv og foraktet alle dem som ikke var det. Åh, som jeg hatet det lille fittelandet. Og så selvgodt som det var! Alt som var slik det var der, var normalt, alt som var annerledes, var unormalt. Dette samtidig som de omfavnet alt multikulturelt og minoritetsaktig! Stakkars de negrene som kom fra Ghana eller Etiopia opp til den svenske vaskekjelleren! Stå der og booke tid to uker i forveien, og så bli skjelt huden full om man glemte en sokk i tørketrommelen, eller få en mann på døren som med sin ironiske hjelpsomhet står med en av de jævla IKEA-posene i hånden og spør om dette tilfeldigvis er din? Sverige har ikke hatt krig på sin jord siden 1600-tallet, og hvor ofte tenkte jeg ikke den tanken, at noen burde invadere Sverige, bombe dets bygninger, utarme dets land, skyte ned dets menn, voldta dets kvinner, og så la et eller annet fjerntliggende land, f.eks. Chile eller Bolovia, omfavne flyktningene derfra med sin hjelpsomhet og si til dem at de elsker det skandinaviske, og sette dem i en ghetto utenfor en av storbyene der. Bare for å se hva de sa.
Så traff jeg Linda, og solen gikk opp. Annen måte kan jeg ikke si det på. Solen gikk opp i livet mitt. Først bare som en løsning i horisonten, nærmest som for å si, det er hit du må se. Så kom de første strålene, alt ble tydeligere, lettere, mer levende, og jeg ble gladere og gladere, og så stod den midt på mitt livs himmel og brant og brant og brant.
Lyset hun ble fylt av, hadde jeg ikke sett før. Hele hun skinte av glede. Jeg visste at Linda eller jeg aldri ville kunne si noe som ville få henne til å reagere på den måten, og forstod, med den plutselige innsikts klarhet, at hun ikke var vår. At livet hennes var fullt og helt hennes eget.
Fra min egen barndom husker jeg bare en håndfull episoder, som jeg alle har oppfattet som skjellsettende og betydningsfulle, men som jeg nå forstår badet i et hav av andre hendelser, hvilket fullstendig utsletter meningen i dem, for hvordan kan jeg vite at akkurat de hendelsene som festet seg i meg, har vært avgjørende, og ikke alle de andre, som jeg da ikke vet noen ting om?
... Men det var den tanken som hadde skapt den gjennomsystematiserte tilværelsen vi levde i nå, hvor det uforutsette helt var borte og man kunne gå fra barnehage gjennom skole gjennom universitet og inn i arbeidslivet som om det var en tunnel, overbevist om at valget som hadde blitt tatt, var fritt, mens man i virkeligheten hadde blitt silt som sandkorn helt fra første dag på skolen; noen sendt ut i det praktiske arbeidslivet, noen ut i det teoretiske, noen opp på toppen, noen ned i bunnen, alt mens det vi lærte, var at alle var like, Det var den tanken som hadde fått oss, i alle fall min generasjon, til å forvente ting av livet, leve i den troen at vi hadde krav på noe, og skylde på alle mulige andre omstendigheter enn oss selv dersom det ikke forløp slik vi hadde tenkt. Rase mot staten når tsunamien kom og man ikke fikk øyeblikkelig hjelp. Hvor ynkelig var ikke det?