Bokelskere.no

Det er telefon. Vil du finnes? sier hun.

Han bøyer seg frem over styret hver gang han tråkker pedalene i bunn. Jeg sykler sånn selv, derfor sykler jeg ikke.

Når ansiktet mitt er vendt mot ovnen brenner det i øynene også, som etter langvarig gråt eller ved stor trøtthet.

Han hadde akkurat kommet hjem med en gave til meg, en uoppsprettet diktsamling fra åttitallet, han satt ved stuebordet og sprettet den opp, så jeg skulle slippe å tenke på dét, jeg har jo så mye annet for tida.

Så sier vi bare ha det til hverandre, jeg legger en hånd på den myke, bare armen hennes, den er litt nuppete, og vi smiler til hverandre, før vi snur oss og går hver til vårt.

Jeg har skrevet en bok, sa Bjørnvig. Sammen med Gitte. Hun fortalte, og jeg skrev. Den ble antatt på fredag. Jeg håper ikke det gjør noe. Det er en liten bok. Det er noe helt annet enn ditt. Så satte jeg meg. Og reiste meg igjen neste morgen og tok en buss.

Når jeg satt sånn, kunne jeg nesten forsvinne. Jeg ble til ingenting med evnen til å se og høre. Det var en befrielse.

Jeg bor i et rekkehus med mange vinduer ut mot veien. Kanskje det hadde hjulpet å pusse noen av de vinduene. På den andre siden kan man ikke se ut for bare eviggrønt. Det var en våt sommer i fjor, det eviggrønne vokste som et helvete.

Ser ut som hun nettopp har gått av sykkelen. Noe hun også er.