Bokelskere.no

Johan Borgen gikk alltid. Hvor mange par sko jeg har slitt ut rundt i Europas byer vet jeg ikke. Til og med i Venezia! Og det er en bragd. Tre ganger har vi vært der og aldri har jeg vært i en gondol, det er bare for turister, må vite. Nei, vaporettien og ben. Og alltid notatbok og alltid notater. Om hva som helst. Og med dato.

Hvem fant på ordet demring? Et geni. Jeg tror det var en kvinne. Hun sto i skogkanten en natt, naken og på villstrå; da skimtet hun den matte flaten av en innsjø som tok til å speile en himmel hun ennå ikke kunne se. Da vaket en fisk og sprengte for et sekund den dimme flaten som først i det sekund ble flate: vann. Hun oppfant ordet demring da. I samme sekund trådte himlen frem, skapt av hennes ord. Hun ble gal av lykke. Samme kveld, da natten senket seg, oppfant hun ordet skumring. Hennes verk var fullendt.

• Det sies at menneskene må ha noe å tro på!
  
• Jeg hører det. For meg blir ingen ting sant eller sannere om det er sagt av Jesus, paven eller Karl Marx.

Johan Borgen hadde ingen tro på en fortsettelse av livet etter døden, ikke i noen form, ikke en gang som en art åndsenergiens konstans. Han syntes livet på jorden var så stort at det var gave nok. Han avviste bestemt at denne oppfatningen skulle medføre noen følelse av håpløshet.

Johan Borgen hadde aldri bil. Mente det var noe galt med menn som måtte kjøre bil, kvinner kunne, ikke menn. "Jammen da må det jo være noe galt med de fleste menn?" "Det er det," sa han. Når jeg gjorde noe spontant dyrt, sa jeg bestandig at det var fordi vi ikke hadde bil. Han lo: "Vi har den dyreste ikke-bilen noen ikke har!" Når han kom med sine sinnssyke smykkegaver eller økonomivaklende pelsverk spurte jeg betenkt: "ikke-bilen?" "Nei - det er ikke den, det er du," sa han. Fint med en ikke-bil!

Bums skrev så flott til min mor at jeg bakte brød. Jo, én gang. I ysteriet fant jeg noe grovt, mørkt mel. Jeg blander det med bakepulver og vann og laget potetstore kuler og la dem i glørne i peisen, som jeg var vant til fra jaktturer med brødre. Bums satt med bena oppe i peisen og skrivemaskin på fanget og diktet sin første roman, "Når alt kommer til alt". Så begynner det å smelle underlige puff og Bums spurte hva iallverden jeg hadde puttet i peisen og jeg sa at jeg bakte rundstykker og at det bare var skorpene som sprakk. Så sa det kraftig pang og Bums ramlet bakover av lufttrykket og sot og stein raste. Det var fanden til rundstykker, sa Bums. Jeg hadde bakt dem av krutt og slett ikke grovt mel. Peisen måtte repareres.

Etterpå, da vi kom hjem, var det fullt hus og champagne og gaver og taler og alle lo lettet av hele historien. Bums var glad igjen, men betraktet meg intenst forskende hele tiden for å gjette tankene mine. Så knelte han for meg og sa at det var eneste gang i sitt liv han gjorde meg imot, med ett forbehold: om jeg noensinne forlot ham, da ville han drepe først meg og så seg selv. Det ble stille i stuen, vi så hverandre inn i hverandres blå øyne, jeg sa at det var det nydeligste han noengang hadde sagt til meg, at det var et gjensidig løfte om å drepe. Det ble stillere enn stille i stuen, ganske høytidelig stille. Bums reiste seg, kysset begge hendene mine og dro meg opp, snudde seg til selskapet og sa at vi takket alle og nå var vi gift på ordentlig og skulle ha barn når som helst, så det måtte bli med godnatt, for han skulle legge barnets mor. Han fulgte alle ut og jeg satt og tenkte på hvor glad jeg var for at snille, belevne Bums offentlig hadde våget å si at han ville drepe meg, og da var det kanskje ikke så dumt å være gift.