Bokelskere.no

[Om Sjørøver-Jenny av Brecht/Weill] Seinere prøvde jeg å analysere sangen, forsøkte å finne ut hva som fikk den til å virke. Hvorfor den hadde så stor effekt. [..] Hver detalj var skrudd fast til veggen med tunge beslag, men du så ikke helheten før du sto langt unna og ventet til det var slutt. Det var som Picassos maleri Guernica. Denne mektige sangen ble en stimulans for sinnet mitt, den lignet faktisk veldig på en folkesang, men en folkesang som kom fra en anna krukke et annet sted. Jeg følte trang til å finne nøklene til dette stedet, dra dit for å oppdage hva som fantes der.

[Om Suze Rotolo] Hun var det mest erotiske vesen jeg noen gang hadde sett. Hun var lys i huden og hadde gyllent hår, men var fullblods italiensk. Lufta ble plutselig fylt av palmesus. Vi begynte å snakke sammen, og det gikk rundt for meg. Amors piler hadde surrret forbi ørene mine tidligere, men denne gangen traff pilen meg rett i hjertet, og vekten dro meg over bord. Suze var sytten år gammel, fra østkysten. [..] Å møte henne var som å gå rett inn i en fortelling fra Tusen og en natt. Smilet hennes kunne lyse oppe ei hel gate full av folk, og hun var usedvanlig livlig. Hun hadde en spesiell yppighet - som om en skulptur av Rodin plutselig hadde våknet til liv. Hun minnet meg om en frihetsgudinne - hun var akkurat min type.

Folkemusikkens dronning måtte være Joan Baez. Joan var født samme år som meg, og framtida vår var knyttet sammen, men den gangen ville selv tanken på det være formastelig.[...] Jeg klarte ikke å ta blikket bort fra henne, ville ikke en gang blunke. Hun så vampete ut, med skinnende, svart hår som hang løst ned til de smekre hoftene, halvt lukkede øyne under lange øyenvipper - hun lignet så visst ikke noen filledukke. Jeg ble beruset av å se på henne. På toppen av det hele var det stemmen hennes. En stemme som kunne drive ut onde ånder. Det var som hun hadde kommet fra en annen planet.

Publikum hadde fått servert en jevn strøm av platene mine i en årrekke, men konsertopptredene syntes aldri å fange sangenes indre liv- de hadde ikke gitt dem noen glød. Blant mye annet virket det som om intimiteten hadde gått tapt. For lytterne måtte det ha vært som å gå i tørt gress gjennom forlatte frukthager. [...]Alt for mange avsporinger hadde gjort min musikalkse vei til en jungel av slyngplanter - alltid ynglende, men aldri presis. Jeg hadde fulgt etablert skikk og bruk, men det hadde ikke fungert. Vinduslemmene hadde vært spikret igjen og dekket av spindelvev i årevis, og jeg var absolutt klar over det. [ca 1989]