Bokelskere.no

Hun ville fortelle ham alt hun husket og tenkte, men maktet ikke å sende alle disse erindringene og tankene, sammensatt av så mange ord, uttrykk og setninger, gjennom det kvelende ugresset og sørpen av hørbare lyder. Hun kokte det ned og satte alle krefter inn på det viktigste. Resten måtte bli værende på det intakte stedet som ennå holdt ut.
"Jeg savner meg selv"
"Jeg savner deg også Ali, så veldig."
"Jeg hadde aldri tenkt å bli slik."
"Det vet jeg."

For tiden hadde alle med Alzheimers de samme utsiktene, enten de var åttito eller femti, enten de var anbrakt på Mount Auburn Manor eller var professor i psykologi ved Harvard universitetet. Den brølende brannen fortærte alt. Ingen kom seg ut med livet i behold

Gårsdagene mine forsvinner, og morgendagene mine er uvisse, så hva lever jeg for? Jeg lever for hver dag. Jeg lever i øyeblikket.

Havet dypt der nede var et rullende kaleidoskop av turkis, akvamarin og fiolett

"Jeg tror at selv om det kanskje kommer en dag da du ikke vet hvem jeg er, så vet du likevel at jeg er glad i deg."
"Tenk om jeg ser deg og ikke vet at du er datteren min, og jeg ikke vet at du er glad i meg?"
"Da skal jeg fortelle deg det, og du kommer til å tro på meg."

She swirled the goblet out of habit. She was regularly forgetting the name of her daughter, the actress one, but she could remember how to swirl her wineglass, and that she liked to. Crazy disease.

Hun satt ved kjøkkenbordet. John skjenket rødvin i to glass og rakte henne det ene. Av gammel vane slynget hun vinen rundt i glasset. Hun glemte ofte navnet på datteren, hun som var skuespiller, men hun husket å slynge vinen i glasset og at hun likte å gjøre det. Sprø sykdom.