Bokelskere.no

Det er rart hvilke avtrykk mennesker etterlater seg. Og at tomrom kan veie så mye.

Det er ikke mulig å forestille seg hvordan det er å gå alene i natten. Senere, når man befinner seg der er det ikke mulig å forestille seg noe annet.

Av og til skjer omstyrtende hendelser, spesielt en viss type tragedier, på en veldig stillferdig måte i omgivelsenes øyne.

Og jeg selv - hvordan er jeg? Jeg vet ikke. Jeg skjulte meg for andre så lenge og så godt at jeg mistet meg selv.

Det finnes mennesker som går gjennom livet med sin mislykkethet skrevet i ansiktet og i kroppens bevegelser. De utstråler frykt, de får færre sjanser enn de fortjener, og på et eller annet tidspunkt begynner nederlagene å fortære dem innenfra. Jeg antar at han jeg kaller Ariel var et slikt menneske allerede fra begynnelsen.

På forhånd ser man ikke hvor mørk natten er. Men når man først er der, ser man ikke noe annet. Ingenting i det hele tatt. Bare mørke.

Det er så mye som blir for sent så mye raskere enn man tror.