Bokelskere.no

Striden mot vold og terror og krig kan kjempes hver eneste dag på arbeidsplassen, i organisasjonene og hjemmene. Og den daglige kampen er den viktigste, – den at vi ikke stilltiende og sløvt lukker øynene for urett som rammer andre – og oss selv.

Ingen synd er større enn å bøye seg passivt for undertrykkere og løpe tyrannens ærend for egen vinnings skyld.

De som om noen øyeblikk skal bindes tiln stolpene og siden legges på bårene, de elleve, de vakler ikke, de klager ikke, de ber ikke om nåde. Selv ikke det grufulle i at de skal skytes i tre synes å svekke deres sinnsro. For de forstår jo alt - det er bare reist fire peler! Så skal altså syv kamerater først se på at fire blir drept, så skal tre kamerater se fire til bli drept, og så skal de tre siste henge livløse i tauene, skjæres løs fra pelene, kastes på de primitive bårene og fraktes bort til en hemmelig massegrav. Og likevel er de elleve menn rolige og fattede. De står skulder ved skulder og gir hverandre styrke, og de er tause til selbyggen griper ordet. Som klokker har Peder så mang en gang talt i den gamle kirken hjemme i Selbu, og han har stått i bondestuene og sagt fram sin tro på evangeliets kraft. Nå står Peder innenfor de tykke festningsmurene med bakbundne hender og ber den siste bønn. Her er ingen orgelmusikk. - Her bryter ingen solstråler gjennom små og blyinnfattede vinduer, - ingen gudfryktige selbygger sitter andektig på benkene med hendene foldet om slitte salmebøker i den gode stillheten under det høye kirkehvelv. Her ser Peder mot en rekke grønnkledde med med geværer parat til mord! Men over Peder og kameratene hans er selve himmelen kirketak, og fra reder i de mosegrodde festningsvoller pludrer småfugler et mildt akkompagnement til hans faste og klare røst. Fjerne lyder fra byen - fra livet som skal fortsette - når opp til de dødsdømte på Kristiansten. - De forunderlig normale lyder; bilmotoreres fjerne summing, den lyse uskyldige lyden fra barn som roper høyt under ivrig lek langt borte, og lange ul fra en båt som står ut mot havet, - det som slår mot kaier der død og terror hersker, det som bruser mot kyster der tapre og ukuelige mennesker forbereder det siste gigantiske og knusende slaget mot nazi-tyranniet, og det samme havet som stryker langs strender med mennesker som ennå står opp om morgenen og vet at de skal møtes igjen i fred og frihet mot kveld. Peders siste bønn... Han får ikke tid til å si så mange ordene, men aldri har deres kraft synes ham større. Han føler seg forlengst på vei mot det andre livet han tror på, og i de unge frihetskjemperes sinn er vissheten om at de dør martyrenes død som en skinnende søyle de kan støtte seg til, og ingen av dem vakler. Og samtidig hører de Peders varme og faste røst, og for noen får kanskje glemte ord fra religionsundervisningen i lange og kjedelige skoletimer for en evighet siden plutselig ny mening, og gjør døden til en stasjon underveis. Hans ti nye kamerater - de beste Peder har hatt - er ikke helt sikre i teksten, men med klokkeren som forsanger synger de med så godt og sterkt de kan: "Norge over våre grave, blomstre som en Herrens have." Det strammes til hvite bånd for øynene til Peder og tre andre. Så surres de fast til stolpene. Kommandoord smeller. Eksekusjonspelotongen hever riflene, og den er delt i fire grupper - tre tyskere skyter mot hver nordmann.