Bokelskere.no

Små skatter er de hvor det står Jeg er der. Større skatter er de hvor det står Husker du?. Men de fineste skattene er de hvor det skal stå Jeg var der.

Hver skje suppe er et blikkyss tenkte jeg og ens egen sult er en fremmed makt for andre.

Når man gir fra seg skjebnen sin er man fortapt.

Det finnes en indre lov om at man ikke kan begynne å gråte når man har for mange sorger inne i seg.

Jeg var en byrde for mye for meg selv.

Mange tenkte helt sikkert på Irma Pfeifer og på den fine luen hennes og det fine vattantrekket, fordi Irma Pfeifer antakelig ble lagt påkledt i jorden, og døde trenger ingen klær, mens levende forfryser seg.

I en krøttervogn skrumper enhver egenart inn. Man befinner seg mer blant andre enn hos seg selv.

Det kommer jeg aldri til å tilgi snøen, sa hun. Nyfalt snø kan man ikke etterligne, man kan ikke ordne snøen slik at den ser uberørt ut. Jord kan man ordne, sa hun, og sand og til og med gress, hvis man anstrenger seg. Og vann ordner seg selv, fordi det sluker alt og straks lukker seg igjen når det har slukt. Og luften er alltid ferdigordnet, fordi man ikke kan se den i det hele tatt. Alt bortsett fra snøen ville ha tiet stille, sa Trudi Pelikan.

Alt jeg har, bærer jeg med meg.