Bokelskere.no

Jeg kom meg ut og opover jordet, inn Eikelundveien, bort Liaveien og til høyre oppover og inn i relativt ukjente regioner. Jeg hadde vært her på sykkel før, med kompiser , men sykkel er en ting, til fots er man og langt mer stasjonær, både i tid og rom, mer til stede så og si si, i det fremmede.

Det er sånn det er å være på ferie. Det er å få et nyss om at du kunne vært en annen, hvis du bare hadde levd et annet sted, vært omgitt av andre mennesker og hus enn dem som står som to tapre fjellkjeder på hver sin side av Traverveien og inneholder mødre og sønner og svik og vennskap. Det er en dyp revolusjonær innsikt.

Det nye året begynte med snø. I svære dunger. På balkonger og tak og jorder og gater, med skibakker og akebakker og hekting av biler som spant seg oppover Traverveien og ikke kom lenger enn butikken til Lien før de måtte redde seg inn i Eikelundveien. Og den overjordiske stillheten som plutselig kan legge seg over en drabantby, som jo er skapt for det stikk motsatte, for leven og skrål, den stillheten som senker seg når brøytekantene stiger og bilene på
Trondhjemsveien forsvinner og bare de gule Schøyenbusstakene er synlige over de hvite vollene, lydløst glidende busstak, som flyvende tepper over Saharas vidder; det er bondelandet som er kommet til byen, skogene og viddene og jeg hadde nær sagt havet, som har brutt seg inn i det urbane eksperimentet.

"Vi må løse lisens. Og den må ha en antenne" . Han reiste seg og gikk inn på hybelen og rotet i en kasse og kom ut igjen med noe han kalte en inneantenne, som lignet de galvaniserte følehornene på en monsterbille, og som han sa bare var noe søppel. Men da han hadde montert den, fikk vi i det minste se en del fisk svømme rundt bak noe buktende og bølgende som lignet tapeten til Syversens.

Vi dro av sted i grytidlig solskinn tirsdag morgen, slepte skipssekken til Kristian ned til bussholdeplassen og inn i bussen, der billettøren spøkte med at vi måtte løse billett for den, og gikk av på Wessels plass og slepte sekken videre ned på Kontraskjæret der båten skulle vente på oss. Men det gjorde den ikke. Vi var tre timer for tidlig ute, viste det seg, fordi rutetabellen til Kristian var fra i fjor.

Marlene tok Linda under armene og løftet henne og klemte henne og sa så stor du er blitt, jentungen min, enda hun ikke kunne ha vokst en millimeter engang på de to ukene som var gått siden sist vi så hverandre.
- Og så Finn da, sa hun for å få litt balanse i regnskapet.

..og fylte det solbrune fjeset sitt med et helt partitur av forskjellige oppfatninger.

Det var mye bråk for ca en måned siden, da det ble dissens om tannfeens virksomhet; kursen på både jeksler og fortenner viste seg nemlig å ha gått kraftig opp siden min tid, noe jeg hadde tillatt meg å bemerke, bare for å bli brutalt avvist, av muttern. Men Linda hadde insistert på å gi meg kronestykkene hun fant i vannglasset om morgenen, noe som førte til at kursen plutselig sank igjen, til all time low, noe Linda ikke ville finne seg i og så videre, vi hadde holdt på med disse tennene i ukevis.

Nå var det jeg som stod og stirret etter en som forsvant inn i horisonten. (...) ..kjente akkurat idet tårene skulle til å velte ut av det dumme trynet mitt at de ikke kom likevel. Tårene ble igjen inne i meg. Verre var det ikke. Eller akkurat så ille. Alt dette som var så nytt, det hadde kommet i etapper eller som små skred gjennom det siste halvåret, som for liksom å banke det inn i meg, at avstanden mellom muttern og meg bare økte og økte, som styrt av en usynlig hånd i nitid arbeid med å skape en avskjed for godt.
Da kom jo tårene likevel.

• Du veit jeg er glad i deg, Finn, sa hun, - enten jeg får en klem eller ikke.
  Det skulle vel være en håndsrekning til en som for alvor er begynt å tenke over hva som tar seg ut og ikke, men lød isteden så pinlig høyrøstet utover kaia og det folksomme skipsdekket at det ikke ble noen klem, overhodet ikke. Så hun gjentok det like gjerne, hvor glad hun var i meg, i tilfelle et døvhørt mehe ikke skulle ha fått det med seg første gang.