Bokelskere.no

Han ødela hele julefeiringen ( I sin kones øyne) med å komme stormende inn i salongen hvor hele selskapet satt og slappet av I gløden fra peisilden,juletrefest og konjakk, utstaffert som panatomimisk kineser med hengebarter og det hele, og ropte :> Julenissen er død! Jeg har drept ham!Jeg er Mao;ingen gaver til noen! Hi-hi-hi.

Jeg har din sjel i forvaring min sønn,her i dette valnøttreet . Djevelen har bare ditt legeme.
Når du blir av med ham,kom tilbake og gjør krav på din udødelige ånd.

Helt siden de giftet seg, hadde de to utført kjønnsakten meget sjelden, i stummende mørke, i dryppende stillhet og nesten total ubevegelighet. Det kunne ikke falle Hind inn å vri og vrikke på seg, og siden Sufyan øyensynlig klarte seg med et absolutt minimum av bevegelse, antok hun - og hadde alltid antatt - at de to hadde samme syn på saken, nemlig at det var noe svineri, som man ikke skulle diskutere før eller etter, og som man heller ikke skulle gjøre oppmerksom på mens det pågikk. At det tok sin tid før barna kom, oppfattet hun som Guds straffedom for de ugjerninger bare Han kjente til fra hennes forrige liv. At de begge ble jenter, nektet hun å klandre Allah for: hun foretrakk å skylde på det puslete frøet som ble plantet i henne av hennes umandige ektemann, en innstilling hun ikke unnlot å bekjentgjøre, og det med stort ettertrykk, og til jordmorens forskrekkelse, i samme stund som lille Anahita kom til verden. «Enda en jente,» gispet hun i avsky. «Jaja, når man tenker på hvem som laget ungen, får jeg være glad til at det ikke ble en kakerlakk, eller en mus.»

Han så seg om etter noen å klandre. Også han drømte, og i drømmene var det en skikkelse, et ansikt, som kom drivende nærmere, spøkelsesaktig stille, uklart, men en dag med det aller første ville han kunne kalle det ved dets navn.
Jeg er hva jeg er, godtok han.
Underkastelse.

Han begynte å skjelve; vibrasjonene ble så voldsomme at han tenkte han kunne revne under påkjenningen, som et, som et, fly.

Profeten våkner mellom silkelakener, med dundrende hodepine, i et rom han aldri har sett. Utenfor vinduet står solen nær sitt voldsomme senit, og i silhuett mot alt det hvite er det en skikkelse i svart kappe med hette, en som synger stille, med sterk, lav stemme. Sangen er en som Jahilias kvinner synger i kor når de trommer sine menn ut i krigen.

Byen Jahilia er bygd helt av sand, byggverkene formet av den ørkenen den rager opp av. Den er et syn som vekker undring: omgitt av murer, med fire porter, et eneste stort mirakel utrettet av dens innbyggere, som har lært knepet å forvandle den fine hvite dynesanden på disse gudsforlatte trakter - det stoff som omskifteligheten består av - innbegrepet av ulikevektighet, lureri, forræderi, formløshet - og har gjort den, ved alkymi, til det stoff som brer oppe deres nyoppfunne uforanderlighet. Disse menneskene står bare tre-fire generasjoner fra sin nomadiske fortid, da de var like rotløse som sanddynene, eller rettere sagt: forankret i vissheten om at den omreisende tilværelsen i seg selv var et hjem.
- Mens omstreiferen kan klare seg reisen foruten; den er ikke annet enn et nødvendig onde; hovedsaken er å komme frem.

Hva var det å vente? Falle ned fra himmelen på den måten: de hadde vel ikke trodd at det skulle skje uten bivirkninger? Høyere makter hadde fattet interesse, det burde ha vært innlysende for dem begge, og disse Maktene (jeg snakker nå selvsagt om meg selv) har en skøyeraktig, nesten lettferdig holdning til ramlende fluer. Og en ting til, la det være klart: store fall forandrer folk.

Språk er mot: evnen til å tenke seg en tanke, uttrykke den, og dermed la den bli virkelighet.