Bokelskere.no

... No svarer ikke, hvis jeg kunne, skulle jeg ha sagt at hun bare behøver å gjøre som jeg, da jeg var liten, legge hendene over ørene for at det skal bli tomt, få lydene og bråket til å stilne, få den øredøvende verden til å holde munn.

... Lucas nærmer seg, man skulle nesten tro at han er på vei mot meg, jeg leter etter noe jeg kan gjøre for å se selvsikker ut, jeg stikker hendene i lommene, hvorfor er det plutselig femti varmegrader inni jakken? Det ville sikkert ha hjulpet hvis jeg var utstyrt med en nødavkjølingsfunksjon.

Før jeg møtte No, trodde jeg at vold var skrik, slag, krig og blod. Nå vet jeg at vold også er stillhet, at den noen ganger er usynlig for det blotte øyet. Volden er tiden som dekker sårene, dagens uunngåelige gang, det at det er umulig å snu. Volden er det som unnslipper oss, den tier, viser seg ikke, volden er det som ikke kan forklares, det som alltid kommer til å være ugjennomtrengelig.

Vi kan sende overlydsfly og raketter ut i verdensrommet, vi kan identifisere en forbryter med utgangspunkt i et hårstrå eller en ørliten hudpartikkel, dyrke frem en tomat som kan ligge tre uker i kjøleskapet uten å bli rynkete, og få en mikroskopisk prikk til å inneholde milliarder av opplysninger. Vi er i stand til å la folk ligge og dø på gaten.

Julefred betyr at man må late som man er tilfreds, lykkelig, gode venner med alle. Julen er en løgn som forener familiene rundt et dødt tre som er dekt med lys, en løgn vevd av idiotiske konversasjoner, begravd under kilovis med smørkrem, en løgn ingen tror på.

Når folk spør hva jeg vil bli når jeg blir stor svarer jeg lege på akuttmottak eller rockesanger, da smiler de, de ser ikke sammenhengen, men det gjør jeg.