Bokelskere.no

Og gatene er triste og går gal vei, søndag morgen er den ensomste av alle morgener, det var da Gud forsov seg og glemte å sette i gang verden.

Herman biter tennene sammen, for i munnen er det også bare svart, det er så mørkt at tungen må ha lommelykt hvis den skal snakke rent.

Hva kaster man som regel over bord? spør Herman fort.
Kanskje sjøsyke passasjerer, forsøker faren.
Duken!

Herman begynner å skjønne noe, men skjønner likevel ikke helt hva det det er han skjønner. De syns synd på meg, tenker han. Og det er nesten det verste.

Tiden er en skilpadde, sier Herman.
Skilpadde?
Den spiser salathoder og kan ikke hjelpe meg.

Lyset faller inn gjennom de fire vinduene, høye søyler på skrå ned i gulvet. Det ligner på noe han har sett: tegningene i den illustrerte bibelen på skolen. Der skinner solen alltid slik, når Jesus er til stede.

Men nå har Panten nesten falt ut av vinduet, og han har håret fult av skum.
- Jag tror pojken har varit på stevnemøte! Har han inte et kyssemerke på haken!
Da stiger Jacobsen jr. fram og knytter neven.
- Hold snavlen din fyllik! Og snakk ikke svensk i vår gate!
Panten rister skummet løs.
- Jag taler bare norsk med Kungen!

Herman hører alt på én gang; sitt eget forskrekkete rop, foreldrene som bråvåkner, speilet som knuses og snøen som bare fortsetter å falle.