Bokelskere.no

Ingen tjenere kommer til å dukke opp med bærestoler for å befri meg fra de røkte koljebitene som dupper rundt i karrikraften.

Det er ikke lurt å haike hvis man er etterlyst.

Ingeniører klatrer ikke i trær, de driver med passer og vinkelmåler og buelinjaler som heter transportører - hva har linjaler med transport å gjøre?

Blikket glir over Sverresborg, og Domkirketårnet og Nidelva og Erkebispegården. Er det slik trekkfugler har det når de flyr fra land til land ? At landskap etter landskap skifter i hodene deres, eller er hodene for små? Hodene våre er jo også for små i forhold til alt vi får plass til i dem. Katedraler og hele kvartaler bak lukkete øyelokk !

En ny istid er vel i ferd med å senke seg over oss igjen, mener far. Jeg er ikke uenig i det, og tar en nøtteis denne gangen.

Jeg vet ikke hva ordet liberal betyr, men det rimer på gal.

Dette er ingen som helst dag, det er den dagen jeg har sett Khrutsjovs kortesje,den 30.juni 1964, siste gangen i livet mitt at noen bør forsøke å tvinge meg til å spise Trondhjemssuppe.

Forstanderinnen kommer bort og forteller at sjømannskirken ligger rett over gaten, der kan vi få norske aviser hvis hjemlengselen blir for stor.
- Det kan jeg forsikre at den ikke blir, vi har ikke kommet hit for å synge salmer og lese norske dødsannonser, mumler far og smører sin femte rugbrødskive med ansjosfileter på.

I et av heftene til mor står det at den som mestrer yoga kan heve seg over materien ved hjelp av åndens kraft. Betyr det at man klarer å sveve over bakken til slutt ?.
Jeg ser ned i mulligatawngryta og tenker på yogaheftet og lurer på om mor håper å få til en slags svevesuppe ?

Når man leser en bok av en ordentlig forfatter, ikke en suppete og søndagdskoleaktig, men en ekte dikter, da er det de flotte ordene som fyller hodet - ikke surr og stemmemummel og sus og rot, men setningsrekker som fortsetter lik en melodi lenge etter at boka er lagt bort.