Bokelskere.no

Allerede fra jeg var omtrent ti år gammel, så verden slik ut for meg: rett og slett en binge. I denne svinestien var det alltid de råeste, de grådigste, de frekkeste, de mest hyklerske som hadde makten, og utøvelsen av makten gikk gjennom de dummeste og brutaleste: gjennom lærere, prester, politimenn, dommere og sersjanter.

Naturligvis var han kommunist, men han ville ikke vedkjenne seg det, fordi han følte seg mer jomfruelig hvis han var uten politisk merkelapp.

Når det gjelder Portugal, var det i det lange løp landets indre som ble den rammende part, gullstrømmen var sykdomsskapende. Landet tok psykiske skade av møtet. Det ble påført en apetitt så voldsom at det faktisk forspiste seg på kolonier; landet spiste seg ihjel, og på grunn av gullstrømmen fra koloniene utviklet det aldri noen industri eller noen form for selvforsyning. Selv klærne til negerslavene måtte Portugal kjøpe fra England. Siden da har landet ligget brakk, og bare så vidt klart å holde seg i live ved å suge blodet ut av hjertet på de siste koloniene sine, naturligvis med støtte av det øvrige Europa, som nu likeledes føler blodmangelen, og som selv er blitt tilføyet psykiske skader gjennom møtet med verden utenfor sine egne grenser.

Det som er felles for oss alle, er imidlertid at vi blir sinnssyke efter hvert, litt efter litt, efter som livet setter sin galskap på oss. Det må altså antas at det er livet i seg selv som er sykdomsskapende, det er livet som efterlater de stadig større psykiske skadevirkningene. Ingen blir gal , før hans mor er befruktet; det er først efter unnfangelsen at skadene begynner å innfinne seg. Det er simpelthen noe ved livet vi ikke tåler. Og litt efter litt blir vi syke. Vi blir til og med sinnslidende på den måte som er vanlig og akseptert til den tid og på det sted vi blir født.

Det er mulig at jeg trives så godt sammen med leger (helst psykiatere), fordi jeg vet verden er et sykehus, befolket med pasienter

I all nøkternhet lyder spørsmålet: Hvor i helvete blir det av vår tynnslitte tid? Hvor blir den oppbevart, hvor blir den lagret? Og hvor mye plass tar den? Vi forbruker jo uhyrlige mengder av den, så det må dreie seg om et mektig volum. Samtidig tilraner vi oss stadig enorme mengder av ny tid, - man kan også stille spørsmålet : hvor ligger fremtiden lagret? hvorfra henter man seg stadig den daglige fremtid som er nødvendig for vårt voldsomme forbruk? Hvor kommer den fra, hva er den og hvor går den hen? Det er noe skammelig over det, på samme måte som det er noe skammelig i hele vår kosmiske situasjon - at vi lever mellom dødskulden i rommet over oss og den dødelige ild i jordens indre - under oss.

Men bak det ligger landet Kaos , en kokende, sydende verden uten grenser, en verden hvor alt kan skje , - og hvor det også vil skje. Men foreløpig hører jeg bare stillheten . Det er bare stillheten tilbake. Intet skjer. Alt bare venter. På noe som aldri har vært før, og som ingen vet hva er. Vi aner ikke hva som skal hende, - vi vet bare at det kommer. Efter stillheten kommer den store forandring.