Bokelskere.no

Et grått halvlys lå tett over dalen. Men dalen var ikke grønn lenger, den var hvit. Alt som beveget seg, var blitt ubevegelig. Alle levende lyder var borte. Alt kantet var blitt rundt.
– Det er snø, hvisket Mummitrollet. – Mamma har hørt om den, og den kalles snø.

I grunnen burde denne vinterfortellingen slutte akkurat nå. Dette med den første vårnatten og stormen som farer inn i stuen, er jo en flott avslutning, og så kunne alle selv finne ut hvordan det gikk etterpå. Men i virkeligheten ville det være å lure dere. For du kan tross alt ikke være helt sikker på hva Mummimamma sa da hun våknet. Og om stamfaren fikk lov til å bli boende i kakkelovnen. Og om Snusmumrikken rakk å komme tilbake før boken var slutt. Og om Mymlen hadde klart seg uten pappkartongen. Og hvor Too-tikki bodde når badehuset ble ordentlig badehus igjen. Og en masse andre ting Det riktigste er nok å fortsette. Fremfor alt er isløsningen viktig, den er altfor dramatisk til at vi kan hoppe over den.

Himmelen var nesten svart, men snøen var lysende blå i måneskinnet. Havet lå og sov under isen, og langt nede mellom røttene i jorden drømte alle småkrypene om våren. Men det var langt fram, for året hadde ikke kommet lenger enn et stykke over nyttår.

Jaså, jeg er reddet, sa Mummitrollet og følte seg litt snytt. - Det er jommen synd at det spennende alltid er over når man ikke er redd for det mer, men endelig kunne ha det gøy.

Merkelig nok var det den mest sjenerte av alle, smånurket Salome, som var virkelig glad i Hemulen. Hun håpet hele tiden at hun skulle få høre mer hornmusikk. Dessverre var Hemulen så stor og hadde alltid så liten tid at han aldri la merke til henne.
Hvor mye hun enn skyndte seg, så gikk han alltid fra henne, og når hun en og annen gang rakk frem tidsnok til å høre musikken, hadde Hemulen holdt opp å spille og var opptatt med noe annet.
Et par ganger prøvde nurket Salome å forklare hvor høyt hun beundret ham. Men hun var altfor sjenert og omstendelig, og Hemulen hadde aldri vært noe flink til å lytte til det andre sa.
Så det ble ikke sagt noe av betydning.

Ganske svakt hørte de ulvene hyle. Ynk nikket dystert og tok på seg luen igjen.
- "Det er de store, sterke brødrene mine," hvisket ham. "Hvis du ante som jeg legntet etter dem."
- "Er du ikke redd dem?" spurte mummietrollet.
- "Jo," sa Ynk "det er det som er så sørgelig"
....
Da svarte ulvene.
De var så like ved at Ynk ble redd. Han gjorde et klosset forsøk på å grave seg ned i snøen. Det gnistret i øyne på alle kanter rundt ham.
Nå var ulvene helt tause. De stod i en ring rundt ham, og ringen kom nærmere.
Ynk logret med halen og pep, men ingen svarte. Han tok ulluen sin og kastet den opp i luften for å vise at han gjerne ville leke, og han i grunnen var nokså ufarlig.
Men ulvene så ikke på luen engang. Plutselig visste Ynk at han hadde tatt feil. De var ikke brødrene hans, og han kunne ikke ha det morsomt sammen med dem.
Han kunne bare bli spist opp og muligens få tid til å angre at han hadde oppførst seg som en idiot. Han holdt opp å logre med halen og tenkte: Så synd. Jeg kunne jo ha sovet hver eneste natt i stedet for å sitte her i snøen og lengte meg fordervet ...

Det ble sagt at en hemul av ren fortvilelse hadde spist opp sin egen billesamling, men det var nok bare et rykte. Da hadde han nok snarere spist opp naboens samling.

-Tenke seg til, sa Mummimamma og myste mot solen. -Livet er nå allikevel vidunderlig.

-En må oppdage alle ting selv, og komme seg igjennom det helt alene.

-Nå har jeg allting, sa Mummitrollet for seg selv. -Jeg har hele året. Vinteren også. Jeg er det første mummitrollet som har levd et helt år.