Bokelskere.no

Tvers gjennom alt han sa, og trass i den gyselege sentimentaliteten hans, vart eg mint om noko – ein flyktig rytme, fragment av tapte ord som eg hadde høyrt ein stad for lenge sidan. Ein augneblink prøvde ei setning å ta form i munnen min, og eg delte leppene som ein stum mann, som om noko meir enn eit pust av oppkvervla luft strevde seg fram over dei. Men det kom ingen lyd, og det eg nesten hadde hugsa, var usagt for alltid.

Han smilte forståande. Mykje meir enn forståande, eigentleg. Det var eit av desse sjeldne smila du kanskje opplever fire-fem gonger i livet, eit smil som fyller deg med evig tillit. Ein augneblink verka det som om det omfamna heile den evige verda, for så å rette seg mot deg med ein uimotståeleg bodskap om at du var ein utvald. Det forstod deg nøyaktig så mykje som du ynskte å verte forstått, trudde på deg på den same måten som du ynskte å tru på deg sjølv, og forsikra deg om at det hadde nøyaktig det inntrykket av deg som du håpa du gav på ditt beste. I same augneblinken forsvann det – og eg sat overfor ein elegant ung barsking på litt over tretti, med eit talemål så innfløkt og formelt at det grensa til å vere latterleg. Allereie før han fortalde meg kven han var, sat eg med eit sterkt inntrykk av ein mann som valde sine ord med omhug.

Daisy kunne ikke gi dekning for hans drømmer - skjønt det var ikke hennes feil. Det skyldtes bare hans illusjoners kolossale vitalitet. Hans ideal var noe hinsides henne, hinsides alt. Han hadde kastet seg ut i en skapende rus og bygd videre hele tiden, pyntet sin drøm med alle de skinnende fjær som kom flagrende forbi ham. All verdens skjønnhet og friskhet kan ikke komme opp imot det en mann kan bygge opp i sitt ensomme hjerte.

Bare tyve meter unna hadde en skikkelse revet seg løs fra skyggene rundt min nabos hus, og nå sto den der med hendene i lommen og så på stjernehimmelens hvite pepperkorn. Skikkelsens rolige bevegelser og måten den sto med føttene fast plantet i jorden på, syntes å tilkjennegi at det var Gatsby selv som var kommet ut for å fastslå hvor stor del av vår stjernehimmel som falt på hans part.

Jeg følte trang til å komme meg vekk og spasere østover gjennom parken i den bløte skumringen, men hver gang jeg forsøkte å gå, ble jeg innviklet i en eller annen hissig diskusjon, slik at jeg liksom ble trukket tilbake til stolen min av samtalens tråder.

[Frøken Baker] lå ganske urørlig med haken litt til værs, som om hun skulle balansere noe på den og være redd for å miste den. Det kan vel tenkes at hun oppfattet mitt nærvær, men hun tok iallfall ingen som helst notis av meg. Ja, det var bare så vidt jeg ikke mumlet en unnskyldning fordi jeg hadde forstyrret henne ved å komme inn.
[...]
Og iallfall beveget frøken Baker leppene, og hun sendte meg et ganske lite nikk. Men så skynde hun seg å legge hodet bakover igjen - gjenstanden som hun balanserte på hakken var tydeligvis begynt å vakle og det hadde gitt henne litt av et sjokk. På ny følte jeg trang til å be om unnskyldning. Jeg føler alltid en viss beundring når jeg treffer mennesker som viser at de har fullstendig nok med seg selv.

He knew that when he kissed this girl, and forever wed his unutterable visions to her perishable breath, his mind would never romp again like the mind of God. So he waited, listening for a moment longer to the tuning-fork that had been struck upon a star. Then he kissed her. At his lips’ touch she blossomed for him like a flower and the incarnation was complete.

"Så da bråtebrannrøk drev gjennom luften ,og klær som var hengt ut til tørk ,stivfrøs på snorene, bestemte jeg meg til å reise hjem".

"Det var noe vidunderlig mystisk ved dette huset, en anelse av soveværelser ovenpå som var vakrere og kjøligere enn alle andre soveværelser, av munter, ung morskap bortover de lange gangene, av romantikk som ikke var gammel og nedpakket i lavendel ,men ung og levende og duftende av årets nye biler og danseaftener som man ennå ikke hadde ryddet blomstene bort etter."

"Solstrålene trakk seg nølende vekk fra ansiktet hennes ,som barn når de må forlate en hyggelig gate ved solnedgang".