Bokelskere.no

"Mannfolka er noen snålinger. Straks verda går litt på tverke, så må dere ut og drekke dere fulle eller søle dere til på andre måter - dere er ikke stort bedre enn småunger!"

"Dette er minstebarnet," sa moren og holdt ungen bort til Lasse. Han stakk en kroket finger ned etter halsen på den.
"Det var e lita rulte!" sa han litt tjukk i målet - han var glad i unger. "Å heter den for noe da?"
"Hu heter Dusine Sluttine - for den gangen mente vi jo det skulle være slutt da liksom. Og så er det den tolvte da."
"Dusine Sluttine, det var da et forbaska fint navn!" ropte Lasse. "Det låter jo rent som det skulle være e prinsesse!"
"Ja, og den føre henner heter Ellen - av elleve da forstås - det er hu som ligger der i trauet," sa Kalle. "Og den føre henne igjen heter Tillius; så kommer Nikoline og så Otto. De andre har ikke fått navn på denne måten, for da tenkte vi jo ikke på at det skulle bli så mange. Men det er mutter som har skylda for det, bare hu skal sette en lapp på buksa mi, så går det gæli."

En fattig fan har lett for å gå på grunn - det er så lite vann under kjølen, serru.

Fattigdommen er akkurat som et dørslag, all ting går tvers igjennom. Stopper vi ett høl, går det ti andre.

Bart brød ved eie bord smaker bedre enn - ja jeg kunne nesten få løst til å si kylling-steik ved fremmed bord.

"Husk på at du ikke går for lenge med strømpa dine før du stopper dem," sa Lasse og la til side noe stoppegarn. "Den som bøter tøyet sitt i tide, han slepper halve arbeidet og heile skamma."

Det en gjømmer når det snør, det kommer opp når det tør.

Den sorgen er dårlig begravd som er begravd med brennevin.

<<En elsker jeg hadde som også forsvant, han seilte over bølgen den grumme. Tre år er det siden jeg talte med ham, og intet brev mon jeg bekomme!>>