Bokelskere.no

Småfolk har ikke hatt stemmerett i gamlelandet, men her er han Ola og han Kal likså viktig som millionæren, kom ikke der! [...] Her ute vakna de en dag og var nye mennesker.

Det står i så mang ei stue rundt i Norge et bilde på kommoden av han som er i Amerika. Han gikk en gang her som alle de andre, men nå er han reist så langt, så langt. Høgt på strå må han nå være kommet, for han står der så morsk med skill i håret som en storkar. Brevene hans blir lest høgt som en huspostill, mor feller en tåre, far ser ned, de unge for nye og dristige syner. Det er kanskje blomster i vinduene, skilderier på veggen, rosemalt skap i kroken. Men det gildeste i huset er amerikaneren på kommoden, han er mer enn en pynt, han blir litt etter litt en husgud.

Hit er de skylt. Det er for seint å snu. På dette ubegripelig prærieødet skal de sove i natt, i morgen skal de lengre og lengre inn i det. Der skal de leve resten av sine dager. Der skal de dø en gang. Gamlelandet - det ser de nok aldri igjen mer.

Plassen var liten, han avla ikke stort, og så ble det å fare bort på dagarbeid. Han var en kløpper til å sag på handsag, men tolv skilling om dagen gjør ingen rik, og nå skyldte han for mye. Tjente han en skilling i dag, så skulle han ut med to i morgen. Kom han heim, sliten etter et dagsverk, og andre folk gikk til sengs, da begynte Kal straks en ny dag, han tok kjelken, om det så var svarte vinternatta, og vassa oppover åsene etter ved. Fram i dagrenninga, når andre folk sto opp, kom han brøytende nedover liene med et vedlass, og ikke var det verdt å spørre for nøye om om hvor han hadde tatt det. Monna det så? Ingenting monna. Han ble en mester i å smålyge, i å smålåne og småbedra.

Ramsøyjentene gikk for å være de vakreste i bygda, men de var så gutteglade at de støtt ga folk noe å renne omkring med. Hadde ikke faren vært den han var, ordfører og venn av Brandt på Lindegård, så hadde kanskje en og annen villet sky dem. Men ellers var det lett å se at de to var vant til å omås frakkefolk. De hadde fått en måte å kle seg på og føre seg på, så en glømte at de var altfor gale. En fikk snarere lyst til å ta hatten av, som om de var virkelig storfolk.

Så sa de far vel til Skaret, både voksne og unger. De små, grå husa lå igjen under de grå berga. Men det visste de da hva var. Nå seilte Kal med alle sine ombord ut i den reine skodda.

Sola senker si brennende kule ned mot præriehavet og farger ansiktene deres raue. Det er som de nå for alvor stirrer etter fjella, fjordene, skogene, de blide sjøene og grønne bakkene i heimlandet. De kan stirre og stirre, men av prærien dukker de ikke fram.