Bokelskere.no

Jeg husker at han mot slutten av sitt liv en gang sa til meg at hvis han fikk leve om igjen, ville han ikke blitt lege, men veterinær, fordi dyr var de eneste som godtok sin smerte.

Men jeg husker alt jeg fikk da jeg kom til Afrika for første gang: En frihet så intens at den brente meg, beruset meg, som jeg nøt inntil det smertefulle.

Det var som om han aldri hadde forlatt Afrika. Da han kom tilbake til Frankrike, beholdt han vanene fra yrkeslivet: opp klokken seks for å handle på markedet, kle på seg (alltid kakibukser), blankpussede sko, hatt på hodet - slik han før i tiden hadde dratt på legevisitt på sykehuset - tilbake klokken åtte for å lage frokost - alt med kirurgisk presisjon.

Afrikanerne pleier å si at menneskene ikke blir født den dagen de kommer ut av mors mage, men på det stedet og i det øyeblikket de unnfanges.

Hvert menneske er summen av en far og en mor. Man kan la være å anerkjenne dem, la være å elske dem, man kan tvile på dem. Men de er der, med sine ansikter, holdninger, manerer og manier, illusjoner og håp, formen på hender og tær, fargen på øyne og hår, måten å snakke på, sine tanker, sannsynligvis også med hvor gamle de var da de døde. Alt dette har gått over i oss.

Den som blir slått, er først svak, deretter blir han sterk.