Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Han fant fram papir og kulepenn og skrev resolutt: Kjære Peter. Deretter ble det vanskeligere.
Forsoningen kan være ønskverdig men ikke til å tenke på. For den forutsetter noe som Bjørn Hansen ikke har. Bjørn Hansen eier ikke anger. Han angrer ingenting. Han makter ikke sentimentaliteten ved det.
Jeg må komme meg vekk, jeg kan ikke skjule meg lenger
3 1/2 time på Nordagutu. Rett nok i selskap med Søren Kierkegaard, men 3 1/2 time på Nordagutu har aldri gått fort. Etter 1 1/2 time begynte Bjørn Hansen å bli rastløs. Han tenker at om 2 timer kommer bussen, og da må han være på bussholdeplassen. Da nytter det ikke å sitte på Nordagutu stasjon og lese Kierkegaard. Da må han stå parat på bussholdeplassen. Men ennå vet han ikke engang hvor bussholdeplassen er, bortsett fra at den er nede på veien et sted, som stasjonsmesteren sa. Men når han kommer ned på veien, hvilken retning skal han da gå i, høyre eller venstre, se det sa stasjonsmesteren ingenting om. Hvis han er sent ute kan det ha fatale følger å gå i feil retning.
Han var stolt fordi han var omgitt av verdenslitteraturen. Det ga hans liv et løft. Tusener av bøker, tusener av stemmer, om det som er.
3 1/2 time på Nordagutu. Rett nok i selskap med Søren Kierkegaard, men 3 1/2 time på Nordagutu har aldri gått fort.
Han hadde ingen venner, fastslo han. Men han hadde jo bøkene. Det hadde vært verre om det hadde vært omvendt.
-Takk skal dere ha for at dere ikke trengte dere på når jeg trengte det som minst.
Det eneste som betydde noe i dette tomme rom var at det for all del fortsatte å være tomt
Over en stol har han slengt den gamle mørke dressen, den får han øye på nå. Blådressen atter en dag. Det er godt de som skal henrettes ikke har egne klær. Da ville vi hatt akkurat samme utropet på henrettelsesmorgen: Hvor i helvete har jeg kjøpt denna jævla dressen. Og hvorfor har jeg tatt den med hit.